Herold

Kjernekraftmotstanden retter seg mot et bevegelig mål.

Gjelsvik bio

I Bergensavisen23.04 polemiserer Andrea Halse, leder for et batteriselskap, mot min støtte til en omfattende utbygging av kjernekraft i Norge. Han har bare ett argument mot kjernekraft: Den blir for dyr.

Andreas Halse begår en merkelig logisk kortslutning. Han hevder at det er «historieløst og innsiktsløst» å sammenligne en satsing på kjernekraft med det norske oljeeventyret.

Hvorfor? Jo, fordi: «Utfordringen den gang var aldri å få lønnsom oljeproduksjon ute i Norskehavet.» Utfordringen, ifølge Hasle, var å holde unna utenlandske kapitalinteresser. Altså sørge for at «mest mulig av verdiskapningen ble i Norge, og helst i fellesskapets hender.»

Kjernekraften er for dyr, dessverre

Slik ble det. Og etter hvert ble da også oljeproduksjonen ganske lønnsom – uavhengig av intensjonene. Ikke sant, Halse? Som mener at det stiller seg «helt motsatt» når det gjelder kjernekraft. «Kjernekraftutvalget påpeker ganske enkelt at hvis kjernekraft koster omtrent det samme som i andre land, så er det ikke lønnsomt.»

I Halses logiske tombola ga statsminister Bratteli og oljegründerne rundt ham blaffen i lønnsomheten. Men lønnsomt ble det lell. Inntjening er alltid en industriell x-faktor.

Med tanke på den enorme innsatsen som måtte til for å få oljenæringen opp og stå i Norge, og som ga spektakulære økonomiske resultater på ganske få år, er det vel ikke unaturlig å se for seg en tilsvarende utvikling for atomkraft. Det er vanskelig å forestille seg at en langsiktig kjernekraftetablering aldri vil kunne bli regningssvarende.

Men kanskje har Andras Halse rett. La oss si at kjernekraft ikke vil «lønne seg» på en god stund, slik at nordmenn må subsidiere er slik virksomhet over skatteseddelen – på linje med hvordan strømkundene er blitt tvunget til å finansiere etableringen av fornybare energikilder via grønne sertifikater.

Da er vi ved sakens kjerne.Jeg vil betale min atomskatt med glede. For min egen del er jeg villig til å godta en stiv pris for å unngå det mest nærliggende alternativet til kjernekraft, nemlig en storstilt utbygging av vindkraft.

Dermed møter Halses tankegang seg selv i døren. Vår tids skjebnetime kan sammenlignes med situasjonen han beskriver fra 1970-tallet.

Utfordringen er ikke å få lønnsom kjernekraft i Norge, men å sette definitivt stans for en såkalt grønn industrialisering som raserer naturmangfold og landskapsverdier i et ufattelig omfang.

All kraftproduksjon har en bakside, hver på sin måte. Det grønne skiftet, som skal bøte på det fossile syndefallet, er ikke mye mindre ødeleggende enn klimaendringene. Mens profitten i vesentlig grad ender på internasjonale konti. 58 prosent av eierskapet til vindkraft i Norge er på utenlandske hender.

De destruktive sidene ved fornybar kraftproduksjon bekymrer ikke Andreas Halse i det hele tatt. Når det gjelder atomkraft, mener han at vi trygt kan ligge på været og avvente en eventuell fremtidig kostnadsreduksjon. «Inntil da kan vi bygge ut kraftkilder som koster mindre og er mer lønnsomme. Vi har heldigvis flere å ta av», konkluderer han.

Der skilles våre veier. Halse vil satse på vindkraft, kanskje også utbygging av mer vannkraft. Jeg mener at begge deler er forkastelige. Naturtapet forbundet med slik industrialisering er så massive at de ikke lar seg forsvare.

Dette er et eksistensielt spørsmål. Etter min oppfatning er norske natur- og landskapsverdier så enestående at de må total-beskyttes mot slike inngrep som særlig vindkraftindustrien representerer.

Vindkraft har en praktisk-politisk side som tilhengerne av slik industrialisering, på tross av gjentatte tilbakeslag, fortsatt vegrer å ta innover seg. Den kalles folkelig motstand.

Vrøvl

Vindkraftlobbyen later til å tro at økonomisk sukring av pillen, via økte inntekter til slunkne kommunekasser, før eller siden vil mørne befolkningen såpass mye at aversjonen mot vindturbiner fordunster. Det kommer neppe til å skje. Norske kvinner og menn har en inngrodd kjærlighet til sine naturlige omgivelser. Den opplevelsen har vist seg å ikke være til salgs.

Og der står vi.Alternativene er rimelige klare. På den ene siden kan en politisk-økonomisk elite fortsette sin samfunnsnedbrytende kamp for å drive igjennom storstilt vindkraftutbygging i de enestående landskapene våre. Lykke på reisen. I hver eneste berørte bygd vil de møte en forbitrelse som bidrar til å rive i filler det norske fellesskapet.

Før eller senere er vi nødt til å ta kjernekraft i bruk

På den andre siden kan vi snarest mulig komme i gang med en kjernekraftsatsing, etter mønster fra våre nordiske naboer og i nært samarbeid med dem.

At det skal være så vanskelig å skaffe seg kompetanse på dette området, er vrøvl. Kunnskapen finnes jo nettopp i det nærmeste nabolaget, her i Norden. Særlig Finland har mye å lære bort om lagringsproblematikk.

Kjernekraftmotstanden retter seg mot et bevegelig mål. Før i tiden var atomkraft for farlig. Nå om stunder er den for dyr.

Ja visst blir det dyrt.Når var statlige utgifter et hinder for nye satsinger i dette landet? Hva med havvind? Der har regjeringen lagt opp til en samlet støtteramme som kan nå opp mot 60 milliarder for de første store prosjektene.

Folkehelseundersøkelsen: Nær én av tre har psykiske plager