Herold

Jon Røsholt er helgas spaltist i ØP. Han er kommunestyrerepresentant for Larvik AP, har kone og tre barn og er ingeniør av yrke.

«Jeg vil ut, jeg må ut, jeg skal ut», synger deLillos på refrenget i låten Ut.

En gang i tiden kriblet de ordene i kroppen. Følelsen treffer fortsatt iblant, kanskje spesielt på våren. En rastløshet som sier at noe må skje, at det finnes noe mer der ute.

Men der låten tar én retning, har livet mitt tatt en annen. For i dag er jeg ganske fornøyd med å stå opp tidlig. Dekke på til min familie. Spørre om noen vil ha kaffe eller te. Jeg har riktignok fått litt høye viker, men i motsetning til skildringene i låten er ikke behovet for å skåle i hippe drinker og bli igjen til utover stengetid noen drivkraft.

Det er noe med deLillos på denne siden av året. Tekstene deres har en egen evne til å treffe noe kjent i meg. De henter fram mer enn vage minner, de henter fram følelsen av det som var. En påminning om at du en gang var på et annet sted, i en annen versjon av deg selv. Musikk er fint sånn. Jeg hører mye på musikk, gjerne på badet om morgenen, alltid i bilen og ofte på jobb. En låt. En spilleliste. Kanskje et helt album. Lytter, eller bare lar det stå på i bakgrunnen. Og så skjer det noe. Tankene begynner å gå av seg selv.

Hvor er jeg i livet nå? Hvor hører jeg egentlig hjemme?

I 20-årene reiste jeg mye. Både gjennom jobb og på egen hånd. Jeg var i perioder utstasjonert i andre land, opplevde andre kulturer og ulike klima på nært hold. Jeg har kjent på storbylivet der ingenting stopper og alt er mulig, men hvor ingenting blir helt ditt. Det kan være en frihet i den følelsen av å være midt i det hele, men også en tomhet. Trangen til å komme seg ut var engang stor. Og jeg dro. Kanskje måtte det være sånn. For det er først nå i senere tid jeg virkelig ser de tingene jeg en gang tok for gitt.

Larvik roper ikke høyest. Byen ligger på en måte bare her, mellom havet og innsjøen, i krysningen mellom skog og svaberg. Tålmodig.

På denne tiden av året, når den altfor friske sjølufta siger inn over byen. Når dagen varer utover kvelden. Morgendisen som stiger over lågen. En ettermiddagstur til Kjærra fossepark. Rullesteinene på Mølen. Bølger og vind. Kyststien på Rakke en søndag. En tur på bystien opp til Doktorfjellet, gir alltid mer enn innsatsen skulle tilsi. Bøkeskogen som blir grønn. En is på Brygga i Helgeroa. Sandstrand på dagtid, og kveldsbad i Farris. Alt dette som finnes her og som «alltid» har vært her. Fantastisk, men det kan være lett å overse. Særlig når man er travelt opptatt med å jage etter noe bedre. For vi lever i en tid som ikke liker å stå stille. Krav om vekst og effektivisering. Modernisering. Mer. Bedre. Og helst i går. Kommunebudsjetter som presses og ikke strekker til. Midt i all denne iveren etter å bli noe mer, er vi i ferd med å miste noe også?

Jeg mener det finnes en egen form for nostalgi her i kommunen vår. Ikke nødvendigvis fra fortiden, men i omgivelsene. I Lågendalens myteomspunne terreng. I kystlinjen som fortsatt er åpen for fri ferdsel, men med en frihet som allikevel må kjempes for. I stillheten som fortsatt finnes, hvis vi lar den få rom. I lyset som treffer landskapet en tidlig morgen og gjør noe med deg før dagen egentlig har begynt. Dette er mer enn bare stemning. Det er en slags grunnmur i hverdagen. Noe som gir ro, retning og tilhørighet.

Og kanskje er det nettopp det som betyr mest, når folk en dag skal velge hvor de vil bo, jobbe og la barna vokse opp. Kanskje er det nettopp her vi har vårt sterkeste kort. Ikke i konkurransen med andre på tempo og byliv og de flotteste byggene, men at vi tilbyr noe mange for lengst har bygget bort.

Thor Heyerdahl så utover havet herfra og fikk eventyrlyst. Jeg tror ikke det er tilfeldig.

Det finnes steder som sender deg ut, og steder som trekker deg tilbake. Få steder gjør begge deler. Her i vår kommune har livsgrunnlaget vært bredt i generasjoner. Fra havet langs kysten, til skogen innover i landet og industrien som vokste fram imellom.

Fra småbåthavner til Stavern, en gang et av landets viktige maritime knutepunkter, nå en sommerby full av liv. Og så har du Colin Archer. Båtene hans ble kjent langt utenfor Norges grenser. De tålte havet, tok folk både ut og trygt hjem igjen. Det er en slags forbindelse mellom det vi har her, og det som finnes der ute.

Spørsmålet er om vi skjønner hva vi har, før vi har sagt det fra oss, én budsjettpost av gangen. Vi må prioritere nærmiljøene, det må være mulig å leve der folk ønsker å bo. Folk bør kunne føle seg trygge her. Kommunens budsjetter er forvaltning av innbyggernes penger. Pengene skal ikke bare stå på bok, de skal skape trygghet i form av tjenester og tilbud. De skal gi utviklingsmuligheter i from av trygge oppvekstvilkår og gode skoler. De skal bidra til å ivareta alt det som er av felles eie i form av natur og omgivelser.

Tilbake til deLillos, den første linjen i sangteksten jeg refererte til er «I fjor så ville jeg bare være hjemme». Det oppleves meningsfullt å finne et sted du faktisk vil være. For meg er det her. I Larvik. Borte kan være bra, men hjemme er best.

God sommer.

Struktur og styring

Hvorfor sykler alle i Nederland?