Herold

Arbeiderpartiet liker fortsatt å opptre som arbeidernes fremste forsvarer. Men stadig flere gjennomskuer det. Når Sylvi Listhaug sier at Arbeiderpartiet har blitt eliten de en gang kjempet mot, så treffer det fordi utviklingen er åpenbar. Partiet som skulle stå opp mot makta, har selv blitt en del av den.

Dette er ikke lenger bare kritikk fra politiske motstandere. I debatten pekes det nå tydelig på at Arbeiderpartiet ikke lenger representerer arbeiderklassen og middelklassen, men samfunnets mektige. De som sitter trygt, langt unna hverdagen til folk flest.

For folk flest merker politikken. Strømprisene har vært ekstreme. Matprisene har skutt i været. Rentene har økt kraftig. Drivstoff og avgifter spiser av lommeboka. Vanlige arbeidsfolk sitter igjen med mindre, mens Arbeiderpartiet snakker om fellesskap.

Forskjellen på ord og virkelighet har blitt for stor.

Dette er ikke lenger partiet til industriarbeideren, håndverkeren eller den vanlige lønnsmottakeren. Det er et parti som forsvarer systemet mer enn menneskene i det. Et parti som har flyttet seg fra folk til makt.

Og det merkes også der det gjør mest vondt for Arbeiderpartiet.

I Landsorganisasjonen i Norge er lojaliteten ikke lenger gitt. Fremskrittspartiethar over 20 prosent støtte blant LO-medlemmer. Arbeidere stemmer ikke lenger automatisk på Arbeiderpartiet. De ser seg om etter alternativer.

Det er ikke tilfeldig. Det er et signal.

Samtidig ser vi det samme nasjonalt. Fremskrittspartiet er nå blant landets største partier på målingene. Det sier noe om hvor misnøyen har flyttet seg – og hvem folk opplever at faktisk lytter.

Midt i dette har det også kommet en debatt Arbeiderpartiet helst vil avfeie: Om 1. mai fortsatt er arbeidernes dag – eller om den har blitt en politisk markering for venstresiden og maktapparatet rundt dem.

Fremskrittspartiet har flere ganger tatt til orde for å løfte fram 8. mai, frigjøringsdagen, som en viktigere nasjonal dag – en dag for fellesskap, frihet og takknemlighet til dem som ga oss landet tilbake.

Poenget er ikke å fjerne historie. Poenget er å stille et ubehagelig spørsmål:

Har 1. mai blitt noe annet enn det den var ment å være?

Når dagen i stor grad preges av politiske paroler, maktpersoner og partier som har mistet kontakten med arbeidsfolk, så er det ikke rart at flere stiller nettopp det spørsmålet.

Dette handler ikke om at folk har blitt mer ekstreme. Det handler om at Arbeiderpartiet har beveget seg bort fra dem.

Fra å være et parti bygget nedenfra, av arbeidere, for arbeidere, fremstår de nå som styrt ovenfra – av makt, posisjoner og et system som skjermer seg selv.

Så når fanene bæres gjennom gatene 1. mai, er spørsmålet ikke lenger hvem dagen tilhører.

Spørsmålet er hvem som faktisk står på arbeidernes side.

For stadig flere er svaret åpenbart: Ikke Arbeiderpartiet.