Herold

Høiby-forsvarer Ellen Holager Andenæs (78) har selv vært siktet i en straffesak. - Jeg har blitt beskyldt for de rareste ting, sier hun.

- Det er litt skremmende, sier Ellen Holager Andenæs (78).

Hun tar en kort kunstpause der hun sitter i en sofa på Hotel Bristol i Oslo, kledd i svart fra topp til tå. Slemme klær, som hun selv kaller det. Sveisen er umiskjennelig.

- Det er litt skremmende hvor lett det er å lage et bilde av et menneske, og hvor uriktig det ofte er. Kanskje noen er flinkere enn andre til å ikke bare ha én maske? Men det er vanskelig å vise en hyggelig side av seg selv når hver gang du er i media, så er det noe fælt. Du er jo aldri der når noe er hyggelig!

Hun skal fortelle mer om dette. 78-åringen har omsider sagt ja til et portrettintervju med Dagbladet. Da vi først spurte under rettssaken mot Marius Borg Høiby (29) var svaret klart og tydelig:

- Helt uaktuelt.

- Nesten umenneskelig

Andenæs mente det var usmakelig å stille opp samtidig som rettssaken pågikk. I sju uker satt hun sammen med advokatkollega og svigersønn Petar Sekulic (54) ved Høibys side.

Hun er ferdig med å gå i retten alene. Framover vil hun bare jobbe i team.

- Petar dro jo hovedtyngden av lasset. Hver helg satt han og skrev prosedyre om det som hadde skjedd uka som gikk. Det er jo nesten umenneskelig. Selv han, som er i sin beste alder, var ganske kjørt. Selv lurte jeg på om sikringen skulle ryke noen ganger.

- Din eller hans?

- Min. Hadde sikringens hans røket, hadde jeg vært ute å kjøre.

Nå er hun spent på dommen som er ventet i juni. Hun tror ikke de kunne gjort så mye annerledes.

- Det var en klient det ikke bare var lett å hjelpe. Som han selv forklarte, var han jo syk under hele saken. Men det gikk forbløffende bra. Vi kom oss gjennom sju uker uten store katastrofer, sier hun.

«Jern-Ellen»

Kafeen Mauriske Salonger på Hotel Bristol er delvis streikestengt, så bordet hun vanligvis sitter ved, er ikke tilgjengelig. Nå har hun funnet seg plass i en sofa og tar en slurk av en kaffe latte. Et roastbiff-smørbrød kommer på bordet.

- Jeg har ikke et fast bord, understreker hun.

Andenæs tar en munnfull av smørbrødet, og ser småstrengt på Dagbladets fotograf.

I mange år har hun blitt kalt «Jern-Ellen».

- Jeg måtte være litt hard i klypa da jeg var ordenssjef. For det var jo den gangen det var skikkelig fart i demonstrantene, forteller hun.

78-åringen legger bak seg en imponerende karriere:

Norges første kvinnelige statsadvokat. Ordenssjef og kriminalsjef ved Oslo politikammer. Lagdommer. Sjef for overvåkingstjenesten. Forsvarsadvokat.

- Fatter det ikke

Andenæs har aldri hatt noen ambisjon om å være en foregangskvinne.

- Det bare ble sånn. Å være foregangskvinne i seg selv har interessert meg null. Plutselig så bare var jeg det.

- Det er ikke sånn at du ser på deg selv som et feministisk ikon på noen måte?

- Nei, altså ... Virkelig ikke! Jeg har aldri tenkt karriere overhodet. Det kan jeg si med hånda på hjertet. Jeg har gjort den jobben jeg har hatt, så bra som jeg kan. Jeg har syntes at det har vært gøy og før du vet ordet av det, har noen dyttet deg videre.

- Å være kvinne i politiet den gangen, var det vanskelig på noen måte?

- Overhodet ikke. Det var veldig mannsdominert den gangen, og menn er jo lette å ha med å gjøre. Jeg prøver ikke å være flåsete, men jeg fatter ikke problemet med å være kvinne i et mannsdominert yrke. Det var bare medvind. Kjempehyggelig! Det er bare å oppføre deg noen noenlunde ordentlig. Ikke være for gnagete og fæl, humrer Andenæs.

Ikke Metoo

Hun understreker at hun samarbeider godt med kvinner også, men at menn er veldig lette å samarbeide med.

- Det er kanskje annerledes nå? Det var så få kvinner den gang, at menn kanskje føler seg mer truet nå.

Metoo-debatten er for henne ganske fjern.

- Det klarer jeg ikke helt å engasjere meg i. Hvis det er noe man ikke liker, er det ikke veldig vanskelig å si fra. Hvis man synes tilnærmelsen er grei, så er det jo ikke noe problem. Det forekommer jo det også. Mulig dette er et primitivt synspunkt. Men, men ...

Andenæs ler sin velkjente latter.

- Hvis noen hadde prøvd å ta Jern-Ellen på rumpa, så hadde de fått høre det?

- Hvis jeg hadde mislikt vedkommende, så hadde han fått høre det. Men det kan jo tenkes at jeg hadde syntes det var gøy. Man må ikke late som at ikke noen ting er gøy. Det finnes jo morsomme ting som skjer også, ler hun.

Det er tross alt på arbeidsplassen eller studiestedet de fleste treffer hverandre, understreker hun.

- Det er jo der det skjer! Man bør jo ikke eliminere enhver mulighet for tilnærmelser.

- Han var dritkjekk

- Hvordan møtte du ektemannen din?

- På arbeidsplassen. Nei, på studiestedet! Han var universitetsstipendiat og jeg var student. Jeg syntes han var dritkjekk og det syntes alle de andre jentene også. Så jeg gjorde mitt ytterste for å vekke hans oppmerksomhet og lykkes.

Hun var gift med Mads Henry Andenæs i nesten 50 år. De fikk fire barn sammen. Han døde i 2019.

- Det var et vellykket Metoo-opplegg, fleiper hun.

Det er annerledes å leve et liv uten en person som har vært ved din side i nesten 50 år, vedkjenner Andenæs.

- Du har liksom ikke den moroa av å komme hjem og fortelle alt som har skjedd.

Ektemannen var veldig klok og fin å diskutere med, beskriver hun. Hans spesialitet var formuerett, men han klarte ikke helt å legge vekk strafferetten - noe som førte til gode diskusjoner og et godt samarbeid i ekteskapet.

- Det er et savn. Absolutt. Det er ikke så gøy lenger. Men det er gøy nok! Man kan ikke sette seg til å sture, sier hun.

Å begynne å date igjen, er helt uaktuelt.

- Nei, jeg kan ikke se for meg hva slags type det skulle være.

- Det blir ikke noen Tinder-profil på Ellen Holager Andenæs?

- Nei, det gjør det ikke. Å være på sjekkern når du nærmer deg 80 ... Nei, skrekk og gru!

Et slags vendepunkt

Det var etter at hun ikke ble politimester i Oslo, at Andenæs - som 49-åring - tok valget om å forlate politiet og heller bli forsvarsadvokat.

Da daværende politimester i Oslo, Willy Haugli, gikk av i 1994, var det Andenæs han ønsket som sin etterfølger, men slik ble det ikke.

- Da tenkte jeg at det var på tide å dra. Egentlig er jeg ganske fornøyd med at jeg ikke fikk den. Jeg hadde ikke så forferdelig lyst til å bli politimester, men jeg følte at det var litt pinlig å ikke søke. Jeg mente jeg var nokså kvalifisert.

Andenæs hadde da vært ordenssjef, kriminalsjef og statsadvokat.

- Da jeg ikke fikk den, tenkte jeg: «Faen heller, nå får jeg gjøre noe annet». Og det synes jeg egentlig var litt deilig. Det var litt befriende. Da kunne jeg tjene penger og ikke alltid være blakk. Jobber du i staten er du jo mer eller mindre blakk hele tida.

Hun ler hjertelig, før hun legger til:

- Altså, du blir ikke rik av å være strafferettsadvokat heller, men ikke så fattig som i staten.

Ville ikke være snill pike

I 1996 sprakk den såkalte «hysj-skandalen». Andenæs tok over som overvåkingssjef da Hans Olav Østgaard måtte gå. Det som da het POT - nå PST - hadde igangsatt etterforskning av SV-leder Berge Furre mens han satt i Lund-kommisjonen, som på oppdrag fra Stortinget gransket de hemmelige tjenestene.

Andenæs var konstituert i åtte måneder og var hele veien tydelig på at det var helt uaktuelt for henne å ta jobben - til tross for at hun var sterkt ønsket i den.

- Det ville jeg ikke. Da måtte jeg ha innordnet meg systemet. Da måtte jeg ha vært veldig snill pike og ikke sagt det jeg mente om Furre-saken og alt som skjedde i den forbindelsen der.

Riksadvokaten fastslo at POT ikke hadde grunnlag for å etterforske Berge Furre. Andenæs tok til motmæle mot kritikken.

- Dermed hadde jeg jo lagt meg ut med Riksadvokaten. Så hvis jeg skulle snakke fritt fra levra, som jeg hadde lyst til å gjøre og det gjorde jeg, så måtte jeg vende tilbake til min gryende advokatkarriere.

For sine «surt ervervede statlig inntjente penger», som hun kaller det, hadde hun nemlig gått til innkjøp av en bærbar PC.

- Det var en svær greie for meg å plutselig forlate staten som arbeidsgiver. Jeg var jo 49 år. Etter å ha vært i den kuvøsa hele livet, så skal du plutselig være selvstendig næringsdrivende. Det kostet meg en god del å tenke på å forlate det igjen.

- Biter ikke så lett på

Hun har aldri angret på valget, og ser nytten av å ha vært på begge sider. Særlig når det kommer beskyldninger fra klienter mot politiet.

- Da mener jeg ofte å vite hva politiet og påtalemyndigheten er i stand til og hva de ikke er i stand til å foreta seg. Det er ikke alle beskyldninger mot politiet jeg biter så lett på.

- På den annen side skjer det jo av og til ting som er helt utenfor det normale. Så man må være våken for alle muligheter.

At absurde ting kan skje, er hun godt kjent med.

- Jeg har blitt beskyldt for de rareste ting, sier hun.

I 2006 ble hun anmeldt av finanskjendisen Christer Tromsdal. Andenæs var Kjell Inge Røkkes forsvarer i båtsertifikatsaken. Tromsdal, som var et vitne i saken, hevdet at Andenæs skremte ham til å lyve, la seg ransake og gi fra seg eiendeler.

- Det var ubehagelig

Politiet tok ut siktelse mot henne. I en hel dag satt hun i avhør hos politiet i Asker og Bærum. Siktelsen ble henlagt og hun fikk i ettertid erstatning for urettmessig straffeforfølgelse.

- Det at du sto i den situasjonen hvor du faktisk ble urettmessig straffeforfulgt, har du brukt det i jobben din på noen måte?

- Nei, det var ikke noe lærdom i det. Det handlet rett og slett om taushetspliktens utstrekning. Jeg kunne ikke imøtegå beskyldningene uten å bryte taushetsplikten overfor klient. Så jeg måtte bare si: «Jeg hører du sier det, men jeg kan dessverre ikke bidra». Jeg kunne bare ikke forsvare meg selv. Som advokat kan du ofte ikke det, sier hun.

Andenæs er tydelig på at som advokat kan man ikke ta lett på taushetsplikten.

- Det var ubehagelig, brysomt og litt irriterende. Så hyret jeg John Christian (Elden journ.anm.) bare for å ha ham i bakhånd. Det var han som foreslo at han skulle be om erstatning for urettmessig straffeforfølgelse, bare for å markere hvor uriktig den anklagen var. Så ble vi enige om å spise en god middag for pengene. Det var ikke så mye.

- Det var 10 000 kroner?

- Ja, så det var kanskje to middager, da! ler hun.

Uaktuelt med Nytt på Nytt

Andenæs har stort sett figurert i pressen i forbindelse med alvorlige saker, som forsvarer for de som er anklaget for å begå noen av samfunnets mest alvorlige lovbrudd. Under intervjuet fleiper og ler hun mye.

- Hver gang jeg var i media så var det trist og leit alt sammen. Det er jo helt utrolig hvordan verden elsker å bli bedratt. Verden tror jo da at du er dødsseriøs, ikke sant? De tror du er kjempestreng, alvorlig og sint. Jeg er veldig lite seriøs egentlig. Jeg ser dessverre humor i bortimot alt! ler hun.

I 2004 fikk hun vist en annen side av seg, da hun vikarierte som programleder for humorprogrammet Torsdagsklubben.

- Nytt på nytt trenger jo en ny programleder. Kunne du vært aktuell der?

- Å gud. Nei. Jeg har vært med der mange ganger, men jeg har aldri ordentlig forstått konseptet. Jeg skjønte aldri helt hva som var ventet av meg - når jeg skulle være morsom og når jeg skulle la de andre være morsomme. Jeg synes ikke det er så veldig gøy. Selv om jeg synes at mange av de som har vært der, er utrolig flinke.

«Streng og kjip»

Hun minnes at hun egentlig ikke trengte å være så veldig morsom på Torsdagsklubben. Det var nok at illusjonen om henne brast.

- Det skal så fryktelig lite til når du har det imaget jeg hadde som veldig streng og kjip. Bare du ikke er fullt så intenst kjip som du til daglig er, så blir folk helt sånn: «Hun er jo morsom!». Det var en interessant erfaring, sier hun.

Ungdommer - og hele skoleklasser - kom bort til henne på gata etter det, fordi de hadde sett henne være morsom på TV.

- De synes det var kult. Det var helt komisk!

Det hadde hun gått glipp av om hun hadde fortsatt i politiet. Som forsvarer kunne hun i større grad vise den siden av seg selv, og uttale seg mye friere - uten å ha Riksadvokaten eller Justisdepartementet hengende over seg.

Forbannet på røykeloven

Et eksempel er da hun i 2000 oppfordret til sivil ulydighet da Oslo politidistrikt fratok fangene retten til å røyke i ventecellene i Oslo tinghus.

Hun omtalte det som «uverdig og ondskapsfullt» overfor Dagbladet den gang.

Hun ler hjertelig da Dagbladet trekker fram denne saken.

- Da var jeg rasende. Så ble jeg så jævlig sur på de som er i arresten som ikke tålte røyk. Hvis du er så fin at du ikke tåler røyk, så får du la være å arrestere folk, sier hun - og legger til:

- Det var den gangen. Nå får du ikke røyke noen steder. Jeg var så sinna på røykeloven at jeg lot vær å slutte å røyke på mange år, bare fordi jeg var forbanna.

- Står du fortsatt inne for det?

- Jeg gjør egentlig det. Samtidig så er det jo nesten ingen av oss som røyker lenger og det er jo veldig bra at den røyklukta er borte. Men i prinsippet så er jeg enig med meg selv.

Doktor Kimo

Andenæs har selv røyket i to perioder. Hun sluttet da hun var dommer i lagmannsretten etter det hun beskriver som et dårlig røykemiljø. Så begynte hun igjen under Nokas-saken fordi hun var så stresset.

Hun har hatt forskjellige taktikker for å stumpe røyken.

- Første gangen var jeg på kurs hos en sånn mystisk orientalsk doktor. Doktor Kimo som hadde masse sånne triks med å tygge på pinner og den slags. Andre gangen fortalte Mads en morgen - og han hadde røykt mye hele tida - at: «Jeg kommer til å slutte å røyke i dag». Da gjorde jeg det også. Om han skulle klare det, skulle jeg også klare det.

Hun avviser imidlertid at hun har god selvdisiplin - og beskriver heller seg selv som ganske «happy go lucky».

Som eksempel trekker hun fram at det er et treningssenter i underetasjen der hun bor. I de åtte månedene hun har bodd der, har hun tenkt at hun burde gå dit.

Hun har enda ikke vært der og grøsser av tanken.

- Jeg har aldri kommet over den terskelen at trening er gøy. Jeg klarer å få gått noen tusen skritt om dagen, så jeg er fornøyd med det. Men jeg må skjerpe meg. Jeg skal på det treningssenteret!

- Er dere sopplukkere?

Når Andenæs skal kose seg, plukker hun sopp. Interessen har hun arvet fra sine foreldre. Andenæs blir glad når det regner om sommeren - for det gir gode soppforhold.

Hun er svært engasjert når hun snakker teknisk om sopp.

- Er dere sopplukkere? Du behøver ikke å kunne mer enn for eksempel kantarell og steinsopp. Traktkantarellen er den skumleste. Den vokser på samme sted som den giftige spiss giftslørsopp. Det er fristende å ta en hel neve når du plukker, men det må du ikke, for det kan stå en liten jævel der. Du må ta én og én.

Andenæs tar fram mobilen og viser likheten mellom de to soppene. Hun synes det er morsommere å plukke sopp enn å spise den, men det blir mye matlaging med fryseren full av sopp.

- Jeg må invitere barna på steinsopprisotto! utbryter hun.

- Det er ikke noe Toro hjemme hos deg?

- Det forekommer ikke. Jeg har servert mine fire barn middag hver eneste dag, vil jeg påstå. Middag halv fem, det var det alltid.

- Altfor gammel

78-åringen var aldri bekymret for om jobben tok for mye av tida eller at det gikk utover barna.

- Når jeg tenker tilbake, så lurer jeg litt av og til. Jeg synes ikke det var så problematisk. Men du må jo gi avkall på en del ting når du har mange barn og krevende jobb. Du kan ikke drive med hobbyer eller dra på venninneturer.

Arbeidet har gitt henne mye glede og hatt en stor rolle i familien Andenæs.

- Ofte blir jeg spurt: «Synes du ikke det er vanskelig å forsvare en klient som du mener er skyldig?». Da sier jeg at: «Nei, det er ikke så fælt. Det som er fælt er når du har en klient som du veldig sterkt føler er uskyldig». Da må du få vedkommende frifunnet. Når frifinnelsen da kommer, er det en herlig følelse.

Som 78-åring er hun ikke bekymret for at arbeidslivet går mot slutten.

- Jeg er jo altfor gammel til å jobbe. Når jeg nå gjør det, så er det jo ren netto! Jeg tar liksom ikke alderdommen helt alvorlig. Men før du vet ordet av det, må du det. Plutselig sitter du der med en livstruende sykdom eller brukket lårhals eller et eller annet.

Hun ler hjertelig:

- Når jeg ser det hvite huet mitt i speilet så tenker jeg: «Oi, ja, du er gammel». Men det føles ikke så veldig sånn.