Herold

Jeg så henne med en gang jeg rundet hjørnet i gangen og gikk inn på sykehjemsavdelingen. Hun satt i rullestolen sin der hun pleide å sitte og hadde som så ofte ellers på seg den rosa ulljakken hun likte så godt. Da jeg kom bort til henne, så jeg likevel at noe var annerledes. Hun gjorde noe hun ikke pleide: hun drakk kaffe. Jeg kikket ned på koppen hun holdt i hånden og forsto med en gang hva det handlet om. Kontaktsykepleieren hadde som så ofte før, fanget opp en liten detalj i en av våre samtaler om hva mamma trengte for å få så gode hverdager som mulig i en tilværelse preget av mange funksjonstap og mye sykdom. I denne samtalen nevnte jeg at hun var veldig glad i kaffe, men ikke likte å drikke den av krus. Så denne dagen hadde hun fått en porselenskopp med skål. Og koste seg med kaffen sin. Så lenge hun bodde på sykehjemmet fortsatte hun å drikke kaffe alle de gangene porselenskoppen ble satt fram.

Kaffekoppen kan kanskje virke som en uvesentlig detalj. Men porselenskoppen er viktig både i dagens og morgendagens eldreomsorg. Kaffekoppen kan være et symbol på verdig og tilpasset omsorg i tråd med rettigheter nedfelt i lovverk og forskrifter. Kaffekoppen kan også være et eksempel på det jeg videre i denne kronikken, inspirert av en annen pårørende, omtaler som delt eldreomsorg.

Når barn har foreldre som ikke bor sammen, praktiseres ofte delt omsorg.

Forutsetningene for at delt omsorg skal fungere, er at det er barnets beste som er omdreiningspunkt. Det er viktig at foreldrene er enige om vesentlige avgjørelser som gjelder barnet. Følgelig er samarbeid mellom partene helt nødvendig.

Inspirert av dette kan man si at begrepet delt eldreomsorg har den eldres beste som omdreiningspunkt. Selv om det er kommunen som formelt fatter vedtak om helse- og omsorgstjenester, er det nødvendig at pårørende til eldre som ikke kan uttrykke egne behov, helt fra starten av involveres i avgjørelser om den eldre.

Delt eldreomsorg fordrer derfor samarbeid mellom de som kan vurdere behovene ut fra et helsefaglig ståsted, de som forvalter tjenestene og pårørende. Begrepet delt eldreomsorg er bygd på en forståelse av at helsepersonell og pårørende har ulik, men likeverdig kompetanse som til sammen kan bidra til individuelt tilpassede helse- og omsorgstilbud. Helsepersonell har en sammensatt helsefaglig kompetanse. Pårørende har pårørendekompetanse. Det betyr at de ofte har omfattende kunnskap om og erfaring med sin nære og kjæres situasjon, ønsker og behov. Sentralt er også pårørendes kompetanse til å vurdere sine egne ressurser og hva de har mulighet til å bidra med. En forutsetning for god delt eldreomsorg er at pårørendekompetansen anerkjennes og sammen med den helsefaglige kompetansen benyttes både ved etablering og den videre utviklingen av et tjenestetilbud.

Mange norske kommuner står allerede i spagaten som en følge av trange økonomiske velferdstider. Dårlig kommuneøkonomi fører til kutt i tilbudet innenfor ulike tjenester. Så også når det gjelder eldreomsorg. Det varsles om omsorgslekkasje og omsorgskollaps. I dette landskapet kan det være vanskelig å være gammel og hjelpetrengende.

For selv om det heter seg at retten til nødvendige og forsvarlige tjenester fortsatt skal ivaretas, viser det seg at både nødvendighet og forsvarlighet slett ikke vurderes likt av de som forvalter ressursene og tjenestene og de som trenger dem. Hvis man mangler både penger og ansatte til å utføre tjenestene, kan det også hende at grensene for forsvarlighet flyttes. Derfor er det nødvendig at pårørendes stemmer høres og at deres kompetanse anerkjennes for å sikre at det reelt kan skapes individuelt tilpassede helse- og omsorgstjenester også i trange tider.

Et vanlig svar på det manglende samsvaret mellom tilgjengelige offentlige ressurser og behovet for offentlige tjenester, er at langt flere oppgaver må utføres av frivillige aktører og pårørende.

Jeg er enig i at vi må tenke nytt når det gjelder velferdstjenester både nå og i en fremtid med økte behov og med en kommunehverdag preget av mangel på kvalifisert personell og begrensede økonomiske ressurser. Slett ikke alle oppgaver innenfor eldreomsorgen må ivaretas av helsepersonell. Det kan være mye å hente når det gjelder å bruke den ressursen som friske seniorer utgjør og på å mobilisere naboer, nærmiljø og frivillige organisasjoner. Dessuten kan det tilrettelegges sånn at flere kan bo hjemme lenger. Pårørende kan også bidra. Samtidig må det understrekes at det ikke verken på kort eller lang sikt er bærekraftig hvis konsekvensen av utilstrekkelighet i helse- og omsorgstjenestene for de eldste og sykeste blant oss er at stadig mer av ansvaret overlates til de pårørende. Mange av dem er i full jobb, mange har andre omsorgsoppgaver å ivareta. Dessuten er hjelpebehovene ofte langt større og mer sammensatte enn det pårørende kan ivareta. Store hjelpebehov krever samarbeid og samskapt omsorg og ikke transportering av dilemmaer og ansvar fra det kommunale og over på pårørende.

Kaffekoppen er kanskje en detalj. Men den er viktig fordi den handler om å skape et verdig liv og en opplevelse av å være hjemme også når man ikke lenger bor i eget hjem. Den er viktig fordi den vitner om en vilje til å bruke pårørendekompetanse og omsette den til handling. Den er viktig fordi den er et resultat av samarbeid om å skape god og verdig omsorg med respekt for ulikhet i kompetanse og ansvar og med den eldres beste som omdreiningspunkt. Der pårørende kan og vil bidra, er det, slik jeg ser det, viktig å etablere og prioritere arbeid med en praksis preget av delt eldreomsorg. Både nå og når eldrebølgen for alvor slår inn over oss kan det gi oss en mer bærekraftig eldreomsorg.

Les saken om Hilde Larsen Damsgaard på op.no.