Herold

Tromsø kommune er ikke lenger i faresonen. Vi er over grensen.

Årsregnskapet for 2025 viser et merforbruk på 68,8 millioner kroner. Fra 2024 ligger det allerede et udekket merforbruk på 205,1 millioner. Til sammen har Tromsø nå et akkumulert merforbruk på 273,9 millioner kroner.

Det er en ubetalt regning på nesten 274 millioner kroner.

Samtidig utgjør dette 3,28 prosent av driftsinntektene. Grensen for ROBEK går ved tre prosent. Tromsø oppfyller dermed kriteriene for statlig kontroll. Regnskapet viser også at kommunen ikke har penger på disposisjonsfond ved årsskiftet. Bufferen er borte.

Om Gunnars partifeller likevel skulle velge å holde Tromsø utenfor ROBEK, endrer ikke det realiteten. Tallene er de samme, merforbruket er det samme, og behovet for kutt forsvinner ikke.

Dette er ikke en teknisk detalj. Det er et politisk nederlag.

Og det er et nederlag som kommer til å merkes for vanlige folk.

Det kan bety lengre ventetid, færre tilbud, strengere prioriteringer, høyere egenbetaling noen steder, mindre vedlikehold og lavere tjenestenivå. Ikke overalt. Ikke samtidig. Men nok til at innbyggerne vil merke det.

Det må politikerne begynne å si høyt.

HOGNE BERG JENSEN, bio

Skylden ligger ikke hos de ansatte som står i barnehager, skoler, hjemmetjenester og institusjoner. Den ligger heller ikke hos innbyggerne som trenger tjenester kommunen har lovet å levere. Og den ligger ikke hos en ny kommunedirektør som nå må rydde i et økonomisk uføre andre har styrt kommunen inn i.

Skylden ligger hos dem som har hatt makten, vedtatt budsjettene og sagt at økonomien var under kontroll. Arbeiderpartiet og flertallet har hatt ansvaret. Ordføreren har hatt ansvaret. Det må sies tydelig.

Når man går til valg på å få orden i økonomien, og ender med at kommunen kvalifiserer for ROBEK, kan man ikke kalle det annet enn et havari uten sidestykke.

Men det holder ikke at vi som har vært i opposisjonen bare peker og sier “hva var det vi sa”. Det kan godt være at advarslene har vært der. Nå må også alternativene på bordet. Ikke som slagord, men som tall, prioriteringer og konsekvenser.

Staten har også et ansvar. Rødt har et poeng når de peker på pensjonssystemet. Regnskapet viser en pensjonspremie på nær 700 millioner kroner før bruk av premiefond på 262,8 millioner og amortisering av tidligere premieavvik på 236,7 millioner. Dette er store tall, og staten må tåle kritikk for et system som presser kommunene.

Men det fritar ikke Tromsø-politikerne for ansvar.

Pensjon er ikke en ny utgiftspost som plutselig dukket opp i 2025. Dette har vært en kjent utfordring i kommunesektoren lenge. Når Tromsø likevel står uten buffer og med nesten 274 millioner kroner i akkumulert merforbruk, er det ikke bare staten som har sviktet. Da har også lokal styring sviktet. Det sier litt at Tromsø er den eneste av byene vi liker å sammenligne oss med som har havnet så til de grader i dette uføret.

Hvis en stor feil eller en tung pensjonspost kan velte lasset, var lasset allerede for tungt.

Det er fristende å gjøre pensjonsbommen til hovedforklaringen. Den var alvorlig, og den kom dyrt. Men en feil på nær 100 millioner som ikke fanges opp før det er for sent, er ikke bare uflaks. Det sier mye om det som har vært Tromsøs store problem over tid. Manglende kvalitetssikring, internkontroll og økonomisk styring. Når kommunen allerede står uten buffer, blir slike feil katastrofale.

Nå må Tromsø gjøre flere ting samtidig.

Bemanningen må gjennomgås, men ikke med bind for øynene. Ordføreren har pekt på 200 årsverk. Det må ikke bare bli en overskrift. Hvor kan stillinger tas ned gjennom naturlig avgang? Hvor er lederlagene for tunge? Hvor kan støttefunksjoner samles? Hvilke oppgaver skal faktisk bort?

Det verste vi kan gjøre er å kutte folk uten å kutte oppgaver. Da får vi bare mer sykefravær, mer vikarbruk og dårligere tjenester.

Kommunen må også gå hardere inn i innkjøp og drift. Regnskapet viser at kommunen brukte 2,35 milliarder kroner på kjøp av varer og tjenester i 2025.

Det er enorme beløp.

Hvis kommunen klarer å redusere slike kostnader med bare to prosent, utgjør det rundt 47 millioner kroner. Tre prosent utgjør rundt 70 millioner. Det løser ikke alt, men det er store penger.

Det betyr ikke at man skal kutte nødvendige medisiner, mat på sykehjem eller kritiske tjenester. Men alle avtaler, systemer, leasingkostnader, konsulentbruk, innkjøpsrutiner og driftskontrakter må gjennomgås med ett spørsmål: Må vi ha dette nå, og får vi nok igjen for pengene?

Investeringsnivået må også bremses. I 2025 brukte kommunekassen 1,23 milliarder kroner på investeringer i bygg, anlegg og andre varige verdier. Samtidig har kommunen et udekket beløp i investeringsregnskapet på nesten 100 millioner kroner.

Det betyr at Tromsø ikke bare har et driftsproblem. Vi har også et investeringsproblem.

Alle prosjekter må vurderes på nytt. Hva er lovpålagt? Hva er sikkerhetskritisk? Hva kan vente? Og hvilke prosjekter gir kommunen nye driftsutgifter i årene som kommer?

Det nytter ikke å bygge nytt hvis vi ikke har råd til å drifte det etterpå.

Også inntektssiden må vurderes. Brukerbetalinger, gebyrer, leieinntekter, parkering, kommunale eiendommer og utleieforhold må gås gjennom. Det betyr ikke at de mest sårbare skal tas. Men det betyr at kommunen må lete etter inntekter der det er mulig og rimelig. De som vil merke dette er innbyggerne i Tromsø.

Så må sykefravær og turnover behandles som økonomi, ikke bare personalpolitikk. Når folk blir syke eller slutter, koster det penger. Det gir vikarbruk, opplæring, lavere kontinuitet og større press på de som blir igjen.

Derfor må kuttene være harde nok til å virke, men smarte nok til ikke å ødelegge organisasjonen.

Og det er nettopp derfor dette ikke kan overlates til politisk teater.

Fremskrittspartiet kan ikke selge seg ut av et varig driftsunderskudd. Man kan selge én gang. Driften går hvert eneste år.

FrP har rett i at kultur og ikke-lovpålagte oppgaver ikke kan være fredet. Men når alt reduseres til “fiolin” og “kulturpenger til fiffen”, blir det for enkelt. Kultur er ikke bare pynt. Det er frivillighet, møteplasser, forebygging, aktivitet for barn, unge og voksne, og en viktig del av bolysten i en by som Tromsø. Man kan godt kutte i kultur, men da må man være ærlig på hva som faktisk forsvinner, og hvor lite det alene løser.

Rødt har rett i at staten og pensjonssystemet må diskuteres. Men Rødt kan ikke bruke det som en blankofullmakt til å skjerme alt lokalt. Flere ansatte kan være riktig i enkelte tjenester, særlig dersom det reduserer sykefravær og vikarbruk. Men som generell løsning på en kommuneøkonomi i ubalanse går det ikke opp.

Å love både flere ansatte, bedre tjenester og skjerming av de fleste kutt er ikke omsorg. Det er ønsketenkning. Og ønsketenkning er noe av det som har brakt Tromsø dit vi er i dag.

Høyre kan ikke bare si “vi advarte”. De må vise konkret hva som skal kuttes, hvor mye det gir, og hvilke konsekvenser det får. Det holder ikke å gjøre kommuneøkonomien til en konkurranse om hvem som bør styre rådhuset.

Arbeiderpartiet kan ikke fortsette å snakke som om dette er en administrativ overraskelse. Dette er politisk styring som har sviktet over tid og på deres vakt.

Og partier som nå er stille, må også på banen. Taushet er også et valg. Den som vil ha innflytelse i Tromsø-politikken, må også si hvordan økonomien skal reddes.

Alle må ned fra barrikadene.

Tromsø trenger en kriseplan som faktisk kan gjennomføres. Den bør inneholde ansettelsesbrems med klare unntak for kritiske tjenester, full gjennomgang av lederstruktur og støttefunksjoner, konkrete mål for lavere innkjøpskostnader, stopp eller utsettelse av ikke-kritiske investeringer, strengere prosjektstyring, gjennomgang av kommunale eiendommer og en ærlig plan for hvilket tjenestenivå kommunen faktisk har råd til.

Og viktigst av alt: Vedtak må gjennomføres.

Det er ikke mangel på vedtak som har ført oss hit. Det er mangel på kontroll, oppfølging og politisk vilje til å ta konsekvensene av egne budsjetter.

Dette blir vondt. Det kommer til å merkes. Og det blir ikke løst på ett år.

Men alternativet er verre.

Hvis partiene bruker de neste årene på å beskytte egne hjertesaker, skylde på hverandre og love innbyggerne at akkurat deres område skal slippe unna, kommer vi ikke ut av dette.

Skylden for at Tromsø havnet her må plasseres der den hører hjemme. Men ansvaret for å komme seg ut må bæres av alle.

Det er forskjellen på å vinne en debatt og å redde en kommune.