Herold

Sykepleier Ruth Nesje (71) har stått i front for utviklingsarbeid i Norge og Tanzania gjennom 40 år.

«Det du gjør, gjør du ikke bare for deg selv. Det skal også bety noe for andre og gjerne større enn det også», sier sykepleier Ruth Nesje.

Det var i Holmestrand hun startet sin yrkeskarriere, som landets yngste sykepleiesjef, 22 år gammel, Hun ble en drivkraft for utvikling av hjemmesykepleien og innføring av trygghetsalarmer.

I 1997 var Ruth ved flere anledninger tilbake i Holmestrand. Dette året kom lovendringen som reduserte stønadstiden for enslige forsørgere med åtte år. Prosjektet ble kalt: Oppfølgingsordningen for enslige forsørgere (OFO) og i den forbindelse ble enslige forsørgere engasjert i arbeidet med å oppmuntre enslige forsørgere til å ta utdanning og komme i arbeid for å kunne forsørge sine barn. Vi ble kalt OFO-kontakter. I Holmestrand fikk jeg være OFO-kontakt fra 1997 til 1999. I vårt fylke, Vestfold, hadde vi en koordinator av helt spesiell kaliber, Ruth Nesje. Vestfold ble et foregangsfylke for hvordan et slik prosjekt kunne lykkes og Ruth var en engasjert koordinator og hadde stor betydning i forbindelse med endringen for enslige forsørger, den gangen, gikk særlig godt i Vestfold. Prosjektperioden ble avsluttet med at vi reiste til Tanzania der vi fikk innblikk i Ruths arbeid.

Tilbake i 1984 reiste Ruth sammen med mannen sin Odd Lund-Isaksen fra Tønsberg og familiens to små barn, til Tanzania. Odd er ingeniør og fikk sin første NORAD-jobb med å bygge og vedlikeholde veier.

I årene som fulgte ledet Ruth Nesje en rekke krevende bistandsprosjekter i kamp mot dødelige sykdommer som malaria og AIDS.

På verdens AIDS-dag i 1997 samlet hun nær 50.000 mennesker på et stadion Tanga by i Tanzania. Da sendte president Mkapa sin sikkerhetsrådgiver for å undersøke hva denne hvite dama holdt på med. Var det et opprør på gang?

Presidenten ble beroliget da han skjønte at samlingen var et ledd i en stor grasrotbevegelse for å bekjempe AIDS-epidemien som hadde herjet i Tanga-provinsen siden 1980-tallet. Avgjørende for den dramatiske nedgangen i smitte og dødelighet var at Ruth fikk godkjent AIDS som fag i skolen på barnetrinnet. Gjennom barna nådde de også fram til lærerne, familiene og lokalsamfunnet. Et tydeligere tegn på hva skole kan bety er vanskelig å finne.

Språk er nøkkelen til fellesskap og kultur, og for å nå fram til folk.Dette er representativ for måten Ruth jobber på. Noe av det første Ruth gjorde i Tanzania var å lære seg språket. Hun tok med seg minstemann Marius, som bare var to måneder gammel, på markedet og begynte å snakke med folk.

– Jeg har alltid vært interessert i mennesker, sier hun. Jeg klarer ikke være sammen med folk over tid uten å kunne snakke med dem. Jeg måtte forstå. Jeg måtte kunne svare og spørre. Jeg måtte lære språket, og gjennom det folket og kulturen. Slik lærte hun seg swahili. Det kom godt med i jobben med behandling og bekjempelse av smittsomme sykdommer.

Etter mange år med prosjektarbeid bestemte Ruth og Odd seg for å realisere en drøm om å få hjelpearbeidet over i faste og varige former. I 2008 åpnet et internasjonalt kompetansesenter TICC og siden da har over 6.000 norske studenter hatt en lærerik praksisperiode i Tanzania. Her får studentene en økt forståelse for Nord-Sør problematikken og bidrar til et bedre liv for de fattige gjennom å delta i sosiale programmer i lokalsamfunnet. I boken: Mama Ruthi forteller hun mer om sine 40 år i Tanzania.