Herold

Tale på Sunndalsøra 1. mai.

Det er alltid spesielt med 1. mai. Det er en dag arbeiderbevegelsen har feiret i over hundre år. Det er en dag der vi går sammen, feirer seirene vår bevegelse har vunnet – men også en dag der vi peker framover på hvilken retning vi vil at samfunnet skal ta.

Det er også spesielt å møte svigerforeldrene sine. Man gleder seg veldig, men har også en god dose respekt for dem som har oppdratt kjæresten din.

Når man blander de to – respekten for en dag som har vært feiret av arbeiderbevegelsen i over hundre år, og den svigerforeldrefølelsen – så får du min 1. mai på Sunndalsøra.

Jeg har nemlig funnet meg en kjæreste her fra Sunndalsøra. Sammen har vi fått tre gutter.

Men jeg har ikke bare fått en fin svigerfamilie her på Sunndalsøra. Jeg har også fått et innblikk i Sunndals historie.

Og det er ikke bare historien om aluminiumsverket og deilig sunndalsgrøt. Det er også en historie om sterke damer. Om en mormor som alltid gikk i stakk, hadde et varmt hjerte og sterke never. En liten leilighet der det alltid var vaffelrøre klar. En mormor som var kokk på anlegg i brakker i ukevis i strekk. Og som gikk bort så altfor tidlig.

Det er historien om småbønder som klorte seg fast her i dalsidene for å overleve. Om sorg, gleder og drømmen om et bedre liv. Historien om Sunndalsøra er også historien om livet i blokkene på femtitallet. Der ungene sprang rundt i gatene, inn og ut av små leiligheter – men der folk stilte opp for hverandre.

Det er selvsagt også historien om aluminiumsverket. Om Lenes far, som jobbet hele livet sitt på verket, og som var tillitsvalgt i SKF i flere år. Om bestefaren som var med og startet opp verket, og hadde hele sitt yrkesaktive liv der.

Dette er ikke bare en historie om det som har skjedd akkurat her. Historien om Sunndal er også historien om Norge, om vår bevegelse.

Når du blir kjæreste med noen, blir du også kjent med nåtiden. Venner og kjente som lever sine gode Sunndal-liv i dag. Som får unger. Diskuterer skjermtid. Henter i barnehagen og haster til akebakken fordi gutten har knekt armen. Som planlegger ferier, eller når de skal på neste festival. Fine mennesker som lever helt vanlige liv. Men der all inntekt kommer fra verket.

Erna – eller Kristin, som det står i passet hennes – og Stig er slike mennesker. Varme, morsomme, sterke og ekte mennesker. Begge har jobbet over tjue år på Sunndal verk. Begge gjør jobben sin hver eneste dag, samvittighetsfullt og bra.

De som tar investeringsbeslutninger, har mange andre dager å bli feiret på.

I dag, på vår egen dag, skal vi huske på kunnskapen som sitter i hendene til dem som kjenner svakheten og styrken i alt utstyret i elektrolysen og støperiet. De som kjenner hjerterytmen, lukten og lydene i produksjonen på Sunndal verk.

Det er de som sørger for at investeringene resulterer i god drift og produksjon. Det er de som i dag fortjener honnørord og takk fra det norske samfunnet.

Fordi det er de på gulvet som skaper verdier. På gulvet på verket. Men også på helsetunet, i habilitering, på Nav-kontoret og i barnevernet her på Sunndalsøra. Eller på en oljerigg i Nordsjøen.

Verdier i samfunnet skapes av folk som går på arbeid.

Det er dette som gjør produksjonen til verdensklasse. Og vi er det. Vi er verdens beste til å lage aluminium. Vi forvalter en kunnskap og en historie som strekker seg hundre år tilbake i tid.

Men til dem som sitter med ansvaret for investeringene, og til dem som sitter i Hydro, er vi tindrende klare: Vi ønsker investeringer i Norge. Vi har tomter klare her på Sunndalsøra, på Karmøy, i Årdal og i Høyanger.

Men Erna og Stig tenker aldri at jobben er alt i hele verden. Man jobber for å leve, man lever ikke for å jobbe. Og man betaler fagforeningskontingenten.

Man skal leve gode, fine og vanlige liv.

Og det er egentlig målet vårt. At vi skal få muligheten til å gjøre nettopp det. Leve gode liv. Derfor protesterer vi også mot alt som truer dette. Det som truer tryggheten vår, det som truer livene våre.

På 1. mai på Sunndalsøra kan vi ikke la være å snakke om kraft.

For kraft har alltid vært grunnlaget her. For arbeidsplassene. For industrien. For samfunnet.

Jeg har lyst til å snakke om en kraftkontrakt. For vi har en kraftavtale i Norge. En avtale som sier noe helt grunnleggende om hva vi vil bruke kraften vår til.

Den avtalen ble ikke laget i styrerom. Den ble til da rallare temmet fossene med bare hendene og la naturkreftene i rør.

Det er en avtale som har vart i over hundre år. En avtale mellom fellesskapet og dem som produserer strømmen.

Og avtalen er enkel.

Strømmen vi lager i Norge, bruker vi til to ting.

Til å holde husene våre varme i et land med vinter og kulde.

Og til å videreforedle kraften i industrien.

Vi lager aluminium. Vi lager nikkel. Vi lager silisium.

Og vi gjør det i verdensklasse. Renere enn alle andre.

Landets folk bruker strømmen til å leve med.

Landets industri bruker strømmen til å skape verdier med.

Og det viktigste:

Det er vi selv som bestemmer over kraften.

Kloke politikere sørget for at slitet i fossene kom alle til gode. Med konsesjonslover. Hjemfallsrett. Nasjonal kontroll over felles ressurser. Og senere CO₂-kompensasjonsordningen.

Denne kraftkontrakten har stått seg. Vi har tjent godt på den. Og den er ikke fortid.

Den er framtid.

For vi som kommer fra industrien, jobber midt i det grønne skiftet alle snakker om.

Derfor er vi også villige til å slåss for denne kraftkontrakten. For arvesølvet etter slitets adelsmenn fortjener vedlikehold – ikke salg.

Strøm er ikke luksus. Det er trygghet.

Politikerne må ta ansvar.

Ikke skyve det over på markedet.

Ikke gjemme seg bak modeller og kabler.

Våre krav er klare:

– rimelig og langsiktig kraft til industrien

– forutsigbare priser for folk i husene sine

– nasjonal kontroll når det trengs

– og mer kraft der det er nødvendig

For dette handler ikke om ideologi.

Det handler om hva slags land vi vil være.

Fordi kraften er vår. Den tilhører fellesskapet.

1. mai feires over hele verden. Og den verden vi lever i, er omskiftelig.

Og det er nå det begynner å bli litt mørkt. Med beina godt plantet på Sunndalsøra må vi på 1. mai også se ut i verden. Se på det som skjer rundt oss.

Det er i år 81 år siden freden kom til Norge. 81 år siden demokratiet vant over diktaturet. 81 år siden nazismen måtte gi tapt for krefter som var sterkere enn den.

Arnulf Øverland advarte i 1936 mot en fascisme som vokste seg sterk i Europa. Han beskrev dem som pustet på hatets og ondskapens glør.

I Midtøsten driver Israel med overgrep mot et helt folk. Unger blir drept. Hjemmene til folk blir bombet. Folk blir drevet på flukt.

Ingen trygghet kan bygges på kollektiv straff eller folkemord.

Ingen stat står over folkeretten.

Vi krever frihet for palestinerne.

I Russland har Vladimir Putin lagt sin diktatoriske jernhånd over hele samfunnet.

Han har gått til krig mot Tsjetsjenia, Georgia og ført en fullskala invasjonskrig mot Ukraina. Et overgrep av dimensjoner vi ennå ikke klarer å ta fullt inn over oss.

Han er ansvarlig for drap på journalister og har utpekt homofile og lesbiske som hovedfiender.

I vest har vi en nabo som har vært Norges allierte helt siden andre verdenskrig.

Alliert militært, men også en god handelspartner og samarbeidspartner.

Derfor er det uendelig trist at vi rett foran oss ser at det amerikanske demokratiet og rettsstaten bygges ned, bit for bit. Med en intensitet som mangler sidestykke.

Donald Trump truer rett ut sine nærmeste allierte – våre nærmeste allierte – med våpenmakt for å ta landområder, og med skyhøye tollmurer.

Man kan kalle det galskap, eller så kan vi le av alle de gale tingene som kommer derfra, men det er faktisk også blodig alvor.

Én ting er hva dette betyr for amerikanerne. Dette skaper også utrygghet her hjemme.

Angrepene på demokratiske og faglige rettigheter, på borgerrettigheter, kvinnerettigheter og skeives rettigheter.

Angrepene på frie medier, frie domstoler og et fritt og uavhengig embetsverk.

Og dette har Donald Trump til felles med Vladimir Putin i Russland.

Med Erdogan i Tyrkia.

Le Pen i Frankrike og AfD i Tyskland.

Det vi ser rulle ut i verden rundt oss, er fascisme i vår tid.

Arnulf Øverland sa at vi ikke skulle sove.

Og det er lett å bli motløs. Sitte og scrolle på nyheter og miste motet.

Men det som er sikkert, er at vi som tilhører denne bevegelsen vår, også representerer motmakten. Vi skal ikke sove.

Og vi er ikke alene. Overalt har vi allierte som kjemper mot denne gryende fascismen.

Det er ikke slik at det er bekmørkt overalt.

Demokratiet vant over tyranniet i Ungarn, og med det mistet Vladimir Putin sitt ankerfeste i Europa. EU er igjen i posisjon til å hjelpe Ukrainas kamp for frihet.

I USA er Trump-ballongen i ferd med å sprekke. En koordinert motstandskamp, der fagbevegelsen er sentral, viser at MAGA-bevegelsen ikke er uslåelig.

Vi er ikke alene i kampen for demokrati, folkestyre, faglige rettigheter og fordeling.

Snart skal Arthur Svenssons internasjonale pris for faglige rettigheter deles ut av Forbundet Styrke. Navnet på prisen kommer fra den legendariske fagforeningslederen Arthur Svensson – fra Sunndalsøra – som uten stans sto i bresjen for internasjonal solidaritet gjennom hele sitt virke.

I 2026 går Arthur Svensson-prisen til Joe Ajaero i Nigeria.

Joe er fagforeningsleder.

Han er leder av Nigeria Labour Congress.

Og han er et levende bevis på hva 1. mai handler om.

Joe Ajaero har blitt arrestert, truet og mishandlet.

Han har blitt forsøkt kneblet – men han har aldri gitt opp.

Likevel har han fortsatt å organisere, fortsatt å kjempe, og bidratt til å sikre en nasjonal minstelønn for millioner av arbeidstakere i Nigeria.

På denne internasjonale kampdagen retter vi blikket utover Norges grenser – og minner oss selv på at retten til å organisere seg aldri er gitt.

Den må kjempes for.

Forsvares.

Igjen og igjen.

I år markerer vi 1. mai midt i et lønnsoppgjør. Og folk skal ha mer å rutte med. Til bleier, mat, strøm, lån og bil. Og kanskje en Syden-ferie.

For alt har blitt dyrere: matprisene, strømmen og på toppen av det har renten økt.

Folk har fått dårligere råd, og mindre av verdiene har gått til dem som fortjener det mest.

Renholdsarbeiderne har brutt forhandlingene, kommunearbeiderne har brutt, elektrikerne har brutt, oljearbeiderne har brutt, og hotell- og restaurantarbeiderne har gått ut i streik for forskuttering av sykepenger.

Jeg og Arve fra Sunndal Kjemiske har nettopp kommet hjem fra Oslo etter tøffe forhandlinger med Norsk Industri.

Vi krevde ingen revolusjon, men at våre folk skulle få mer igjen for arbeidet de legger ned i industrien.

Jeg leste talen min for Lene i går kveld, slik at hun kunne høre den.

Hun sa at det var voldsomt til industri i talen. Hun sa at Sunndalsøra er mer enn Hydro. Det er folk som jobber i kommunen, og mange flotte arbeidsplasser som sørger for at folk får det de trenger her. Men det viktigste var at det er et fellesskap. Et fellesskap der man har ryggen til hverandre.

Det oppsummerer egentlig alt 1. mai står for.

Jeg pleier på jubilantfester i fagforeninger å si at vår bevegelse er full av mennesker det ikke vil bygges statuer av. Mennesker som jobber hardt hver eneste dag, bruker ettermiddagen på å ordne i huset og kjøre unger på fotballtrening, men likevel har dedikasjonen og overskuddet som trengs for å kjempe for en mer rettferdig verden når de er ferdige.

Som er tillitsvalgte, sitter i kommunestyrer, er verneombud på jobben sin og vet at om alle bidrar litt, blir det til sammen et resultat for oss alle.

For meg er det disse som er heltene i arbeiderbevegelsen. Og klarer vi gjennom fellesskap og hardt arbeid å overlate et bedre Norge til dem som kommer etter oss, håper jeg det er disse menneskene som takkes.

Jeg sa at svigerfaren min jobbet på Hydro. Og det gjorde faren hans også.

Lene og jeg har nå fått tre gutter. Einar, Askild og Olav.

Jeg tror målet med fagforening må være å overlate et bedre samfunn til disse guttenes generasjon.

Heldigvis har dere femskiftplan her, og trenger ferievikarer. Einar er tolv år, og kanskje om seks år kan han komme back to the roots til Sunndalsøra, søke jobb og være fjerde generasjons industriarbeider som går inn porten på Sunndal verk – og være stolt av det.

Det synes jeg er en fin tanke.

Tusen takk for at jeg fikk komme.