Herold

Staten regner med arbeidsfolk i en krise. Men har den egentlig planlagt for dem?

Vi snakker mye om beredskap. Om forsvar, ammunisjon, tilfluktsrom og totalforsvar. Om krig.

Men vi snakker for lite om en av byggeklossene som avgjør om Norge faktisk fungerer når krisen treffer:

Arbeidslivet.

For i en krig – eller en alvorlig nasjonal krise – er det ikke bare soldater som må gjøre jobben sin. Det er også sykepleieren, bussjåføren, elektrikeren, IT-teknikeren, havnearbeideren, kommuneansatte og lastebilsjåføren.

Totalforsvar betyr at hele samfunnet må fungere.

Hvis Norge forventer at arbeidsfolk skal holde landet i gang i krise og krig, må arbeidslivet også få en tydelig plass i planene, øvelsene og prioriteringene.

Arbeidslivet som infrastruktur

Det er lett å tenke på beredskap som noe staten driver med. Noe som handler om Forsvaret, politiet og direktoratene.

Men erfaringene fra både øvelser hjemme og krigen i Ukraina peker i samme retning: Forsvaret er helt avhengig av et sivilt samfunn som virker når det er under press.

Nato kommer ikke med egne sykehus. De kommer ikke med egne transportsystemer. De kommer ikke med et fungerende kraftnett.

Alt dette må være på plass.

Når sårede skal fraktes med tog. Når militært materiell skal flyttes på sivile veier. Når kommuner må håndtere evakuering og informere innbyggere uten mobilnett. Når strøm, vann eller internett faller ut.

Da er arbeidslivet selve infrastrukturen.

Tillit er også beredskap

I en krise må noen fatte vanskelige beslutninger.

Hvilke veier skal reserveres for Forsvaret? Hvilke operasjoner skal et overbelastet sykehus prioritere? Hvem skal få hjelp først når ressursene ikke strekker til?

Slike valg kan ikke bare presses gjennom. De må oppleves som nødvendige og rettferdige.

I Norge er det organiserte arbeidslivet en av grunnene til at det faktisk kan skje.

Trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter er ikke bare en modell for lønnsoppgjør. Det er også en struktur for tillit, kontakt og koordinering.

Når krisen kommer, hjelper det lite med planer hvis ingen vet hvem som skal kjøre, reparere, varsle, pleie, losse, sikre eller prioritere.

Da trenger vi etablerte kontaktlinjer. Vi trenger folk som kjenner hverandre. Vi trenger avtaler som holder også når presset øker.

Folk må kunne gå på jobb

Beredskap handler også om at folk faktisk møter på jobb.

Den som skal holde sykehuset, strømnettet, kommunen eller transporten i gang, må vite at familien klarer seg hjemme.

Derfor er egenberedskap ikke bare et privat prosjekt. Det er en forutsetning for at nøkkelpersonell kan gjøre jobben sin når samfunnet trenger dem mest.

Arbeidsplassen må øves

Det holder ikke at staten har planer.

Hver virksomhet må vite hva den gjør hvis strømmen går, hvis nettet faller ut, hvis ansatte ikke kommer seg på jobb, eller hvis Forsvaret trenger kapasitetene deres.

For i en krise overtar ikke Forsvaret et velfungerende samfunn. Det overtar et samfunn som allerede er under press – der strøm, kommunikasjon og tjenester kan være svekket.

Jo bedre det sivile Norge fungerer, desto bedre vil også Forsvaret fungere.

En brikke i totalforsvarsåret

2026 er Totalforsvarsåret. Det kan ikke bare bli et år for øvelser, konferanser og nye ord i beredskapsbyråkratiet.

Det bør bli året der arbeidslivet får en tydeligere plass i totalforsvaret.

Hva forventes av transportørene? Hvilke kommunale tjenester må holdes i gang uansett? Hvordan skal sykehus prioritere når kapasiteten sprenges? Hvilke ansatte må møte, og hvilke må kunne være hjemme? Hva skjer når strøm, telefoni og internett forsvinner samtidig?

Dette kan ikke bare være spørsmål for direktoratene alene.

Det er noe arbeidsplassene må ha en plan for.

Tidligere Nato-topp slår alarm: Vi har vært dumme

Et oppstykket arbeidsliv gjør Norge svakere

Derfor er det grunn til å stille et ubehagelig spørsmål:

Hva skjer med beredskapen hvis arbeidslivet blir mer fragmentert?

Hvis færre er organisert i virksomheter og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. Hvis flere står i løsere tilknytning til arbeidslivet. Hvis ansvar er spredt og kontaktlinjene uklare.

I en krise holder det ikke med gode intensjoner. Myndighetene må vite hvem de skal ringe. Noen må ha myndighet til å ta beslutninger. Ansatte må vite hva som forventes av dem.

Jo mer oppstykket arbeidslivet er, desto vanskeligere blir det å mobilisere raskt. Desto vanskeligere blir det å koordinere innsats. Desto større er risikoen for at viktige funksjoner stopper opp.

Beredskap tåler dårlig uklare ansvarslinjer.

Et organisert arbeidsliv handler om samfunnets evne til å handle samlet når det haster.

Hva skal arbeiderne kreve?

Arbeidernes dag – 1. mai – omtales ofte som en dag for gamle paroler. For kamper som allerede er vunnet.

Men i en tid der regjeringen snakker åpent om at Norge må være forberedt på krig, bør dagen også handle om noe mer:

Hva slags samfunn tåler krise?

Arbeidsfolk bør kreve at totalforsvaret ikke blir noe som planlegges over hodene på dem.

De bør kreve øvelser som inkluderer arbeidsplassene. Tydelige planer for hvem som skal møte hvor. Avklarte rettigheter og plikter i krise. Bedre beredskap i kommunene. Og en reell styrking av sivil beredskap.

Hvis Norge forventer at arbeidere skal møte på jobb når strømmen går, nettet faller ut, veiene må reserveres og sykehusene presses, må de også ha en tydelig plass i planene før krisen kommer.

Totalforsvaret må bygges med arbeidslivet, ikke bare rundt det.

Arbeidslivet er en viktig del av Norges beredskap.

Akkurat nå er det trolig Norges mest undervurderte forsvarslinje.

God 1. mai!

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.