Herold

Nå er plutselig 17. mai blitt «valgfritt».

Nylig tikket det inn en melding fra skolen hvor man må svare på om barnet skal meldes på i 17. mai-toget eller ikke. Sikkert en naturlig konsekvens av at kommuneøkonomien ikke tillater at lærere lenger jobber overtid på nasjonaldagen, og alt nå er foreldrestyrt. Dermed må man også ha en ryddig oversikt over hvilke barn man har ansvar for. Fullt forståelig isolert sett, men samtidig burde politikerne prioritere midler til at lærernes tilstedeværelse på 17. mai blir ansett som en kjerneoppgave, ikke en ekstratjeneste - hvis det er økonomi som er spørsmålet her.

Tradisjonen viskes ut

Men når barna nå kan velge om de vil delta i toget eller ikke, er jeg redd denne delen av nasjonaldagen, kanskje den aller viktigste delen, viskes ut om få år - og det i en verdenssituasjon hvor tradisjoner, fellesskap og Norges historie burde fremmes tydeligere enn noen gang.

At alt skal være frivillig for barna våre, er jo én ting. Jeg synes stadig jeg hører av andre mødre i grunnskolen at de mest selvfølgelige plikter da vi selv gikk på skolen, nå er blitt valgfritt. Du vil ikke ha gym, nei? Sett deg på siden eller grupperom. Det passer dårlig med svømming i dag? Ja, men det er klart du skal få slippe. Du rakk ikke leksene i dag heller, nei? Ikke noe problem.

Men akkurat dette med å gå i 17. mai-tog, burde være en plikt. For det handler om å tilhøre noe som er større enn seg selv.

1. mai er kanskje den eneste dagen i året der skolen ikke bare er et sted for faglig læring, men en synlig manifestasjon av samhold. Ved å gjøre deltakelse til et «valg», reduserer vi en tradisjonen til en fritidsaktivitet.

Smartembed for https://www.rb.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=90006

Bør være en selvfølge

Jeg tror det er en skummel misforståelse at barn blir lykkeligere av å slippe unna alt som oppleves som et krav. Mange barn føler seg tvert imot tryggere når forventningene er klare.

Og hvis vi alltid gir etter for barnas dagsform, hvordan skal de da rustes til å stå i motvind seinere i livet?

Påmelding til toget signaliserer at nasjonaldagen er en privat affære for den enkelte familie. Vi må tørre å si at noen ting i samfunnet vårt er viktigere enn den individuelle valgfriheten. Å gå i tog på 17. mai bør være en selvfølge, en plikt og en ære.

La oss slutte å spørre barna om de vildelta, og heller begynne å glede oss over at de får delta.

Reels i sak