Herold

Karpe gir seg. Helvete heller, hvem skal sette ord på den norske tilstanden nå?

I 2022, da Karpe holdt sine oppsiktsvekkende ti konserter i Oslo Spektrum, tok jeg med sønnen min på en av dem. Han var tolv år gammel. Det hadde akkurat vært to år med konsertfri pandemi. Som de 110 000 andre som hadde skaffet seg billetter til Karpe, ble han blåst av banen av musikken, videoene, scenografien, dansegruppa Quick Style, den store sceneklossen i midten av salen, gjesteopptredene fra Emilie Nicolas og Jonas Benyoub, scenografien, blomstene, osv osv.

«Er det DETTE som er konsert», spurte han da vi var på vei ut av Spektrum.

«Nei», svarte jeg.

«Det er dette som er Karpe».

Nå har Karpe annonsert at de gir seg og det er nesten umulig å ikke høres ut som en floskelgenerator når jeg prøver å skrive noe om hva Chirag og Magdi har betydd for norsk musikk og norsk offentlighet. Men så innså jeg at Chirag faktisk satte ord på det selv, allerede i 2012. Over den spinkle pianotonen som utgjør skjelettet i «Spis din syvende sans» rapper han: «Jeg og Magdi gjør / Det som ingen har gjort før / Kors på halsen, kniv i hjertet /Helt til mor og far er død».

Og der er den, kjernen i Karpe: Kunsten, komprimissløsheten, ønsket om å skape noe nytt og å ta sjanser, koste hva det koste vil.

I 2004 da Magdi og Chirag var nitten år gamle og ga ut EP-en «Glasskår», intervjuet jeg dem for Dagbladet. Vi hadde et annet Norge og et annet musikkliv da. Av norske artister var det omtrent bare Sissel Kyrkjebø som kunne fylle Oslo Spektrum. De fleste norske artistene som nådde hitlistene sang fortsatt på engelsk og Idol-vinner Kjartan Salvesen toppet hitlistene med en låt alle har glemt. Det var bare fire år siden Tungtvann hadde revolusjonert rap på norsk med «Ubudne gjesta». Karpe, som da gikk under navnet Karpe Diem, drev med leken rett-fram-rap. Og, for å si det forsiktig, på den tiden var det ganske strenge regler, spesielt internt i miljøet, for hvordan rap skulle og burde høres ut.

Tjue år senere har Karpe for lengst opphevet alle regler - og selv inspirert flere generasjoner med nye norske rappere.

De lager hits, selvfølgelig, de hadde ikke vært store uten, men Karpe har også utviklet seg til et større kunstprosjekt som krysser musikalske sjangergrenser, språkgrenser og internasjonale grenser. Karpe-universet har sakte, men sikkert ekspandert til film, teater, performance og en slags kulturell skattejakt.

«Brune føtter rett i baraf» rapper Chirag på låta «Baraf/Fairuz» fra 2022. Brune føtter i kald, hvit norsk snø. Tematikken har vært basslinja i Karpes prosjekt siden begynnelsen av. Når man snakker om Karpe, så er det umulig å ikke snakke om følelsene de har satt ord på: Opplevelsen av å være både norsk og ikke-norsk samtidig, opplevelsen av å måtte manøvrere i komplekse kulturelle koder, opplevelser av å møte fordommer og rasisme, om klassereiser, drømmer, penger, biler, frykt, nostalgi, forelskelse og foreldre som ser på det norske samfunnet med et annet blikk enn dem.

«Hvorfor er Karpe viktige?» er et spørsmål musikkjournalistene har fått hele uka. En av grunnene er enkel: Karpe satte ord på erfaringen av å være både innafor og utafor på en måte som mange kjenner seg igjen i. Og nesten like viktig: De satte ord på denne erfaringen på en måte som i tillegg ga gjenklang og forståelse hos de hvite føttene i snøen.

For Norge er jo ikke én ting. Norge er 5 627 400 ting. Norge er Yggdrasil med grener som strekker seg over hele verden. Karpe har hatt en egen evne til å sette fingeren på dette Norge og har de siste ti årene bedrevet en slags umiddelbar og løpende samfunnsanalyse gjennom musikk, konserter og fan-interaksjon. Den store norske samtidsromanen kan kysse meg i ræva. Hvem trenger den når vi har Karpe?

De er klar over det selv, til og med. «Jeg kan få panchod til å rime på Knausgård» synger Magdi på «Saus». På «Omar Sheriff» (2022) opphevet de like gjerne de språklige og sjangermessige grensene en gang for alle. Og for å si det slik: Babels tårn har aldri vært vakrere.

«Sha la la la/Deppa deppa /Skjelven på underleppa leppa» rappet Arif på samarbeidsprosjektet MARS, som han og Unge Ferrari ga ut med Karpe i 2018. De siste dagene har jeg følt meg som Arif av denne enkle grunnen: Hvem skal sette ord på og musikk til den norske tilstanden nå?

Riktignok er det ikke slutt helt ennå. Først skal 105 000 mennesker oppleve dem på den tre dager lange karpivalen Karpe World på Ekerbergsletta i juli. Så blir det ny turné, og helt fram til slutten i 2028 skal de fortsette å gi ut ny, men kanskje først og fremst gammel, musikk. De har allerede sluppet «Overtime/Overkill», et kaos av gamle b-sider, opptak og rariteter. Det var der jeg fant «Saus», og det er også der jeg fant sporet «Gåselever co-sign skisse», der Chirag beskriver den kompliserte reisen han har vært på og avslutter med ordene «Jeg er fri».

Skjelven på underleppa!

I 2010 ga Karpe ut låta «Sminke». De hadde raplegenden Masta Ace på gjestevers. Låta var en kritikk av den norske musikkbransjen på den tida, og som musikkanmelder i Dagbladet ble jeg nevnt. «Ikke smigret av at Sigrid Hvidsten synes at jeg er fet» rappet Karpe da.

Vel, det får de bare leve med.