Herold

Multigründer og bjørnejeger. Sverre Torbjørn Hanssen har levd et liv helt utenom det vanlige.

En gutt som kom fra enkle kår i en liten bygd i Nordland, anleggsmekaniker og kranfører, leder i oljeindustrien, gründer av flere selskaper, pendler mellom Norge og Canada – og aktiv jeger.

Sverre Torbjørn Hanssen (78) har levd et langt liv, med mange ulike virker.

Vi møter ham hjemme på Falkensten. Det ikoniske runde huset, som nesten har blitt som et landemerke å regne, bader i sol denne formiddagen i mars. Våren har begynt å feste grepet, og vi setter oss ned med kaffe og litt attåt.

– Du kan jo bare begynne å fortelle litt, Sverre.

– Ja, hvor skal jeg begynne? spør han seg og setter seg til rette i sofaen.

Sverre Torbjørn er en av dem som tjente mest i Horten: – Jeg liker bedre å være litt anonym

Flyttet hjemmefra som 15-åring

Sverre kommer fra Utskarpen. En liten bygd som ligger 37 kilometer fra Mo i Rana på Helgelandskysten i Nordland fylke.

– Det er en veldig liten bygd. Det bodde vel mellom 120 og 150 mennesker der da jeg vokste opp. Nå er det rundt 1.000 stykker, så den har vokst litt, sier Sverre.

Oppveksten var preget av enkle kår. Sverre sier selv at han var «blakk som ei kirkerotte». Han vokste opp på et småbruk, med en far som var både fisker og anleggsarbeider, en mor som jobbet hjemme på småbruket og seks eldre søsken.

– Vi var nødt til å få alt til å fungere for å ha mat på bordet. Det første klesplagget jeg fikk som ikke var sydd av moren min, var konfirmasjonsdressen. Da var jeg 15, sier Sverre og tar en slurk av kaffekoppen.

Det samme året var Sverre ferdig med folkeskolen, og flyttet for seg selv for å begynne på linja «jern og metall». I 1963 ble han hjelpegutt på en bensinstasjon i Mosjøen. Der jobbet han med oljeskift, småreparasjoner og fylling av bensin, før skolestart vinteren 1964.

– Jeg hadde aldri sendt av gårde ungene mine da de var 15, humrer Sverre i dag.

– Men sånn var det på den tiden.

– Vi måtte vise at vi dugde

Snart begynte Sverre på yrkesskolen og bilmekanikerlinja, hvor han tilbragte to år. Planen var klar; han skulle bli bilmekaniker.

– For det var så moro. I hvert fall så trodde jeg det, sier Sverre lattermildt.

– Men jeg har aldri jobbet som bilmekaniker, eller med bil for den saks skyld. Men jeg jobbet et år som anleggsmekaniker, med gravemaskiner, bulldosere, mobilkraner og sånne ting.

Da tjente han «den fantastiske lønna på tolv kroner timen», forteller 78-åringen. Godtgjørelsen fikk Sverre levert hver 14. dag i de gode, gamle lønningsposene.

– Det var et lærerikt år, og vi måtte vise at vi dugde til noe, minnes han.

Etter året som anleggsmekaniker flyttet han sørover for første gang, nærmere bestemt til Hønefoss, hvor Sverre kjørte mobilkran i noen år. Så bar det vestover, til Stavanger og teknisk skole der.

– Det ble på mange måter starten på mitt profesjonelle yrkesaktive liv.

Sverre flytter bedriften inn i nybygget i Horten - og ansetter flere

– Jeg måtte bare late som at «dette kunne jeg»

Sverre endte etter hvert opp som driftsassistent for Noria, et firma i Oslo som lagde sveiseapparater. Så jobbet han som områdesjef for Aker Verdal i tre år, helt i begynnelsen av oljeeventyret.

– Jeg var jo ikke kvalifisert for den jobben i det hele tatt, men jeg måtte bare trå til og lære fort. Hvis ikke var det rett ut, sier Sverre.

Men å spasere inn i en lederstilling som 28-åring, var ikke bare bare.

– Jeg måtte bare late som at «dette kunne jeg», og jeg tror jeg var god til akkurat det, sier Sverre og ler.

– Jeg hadde ansvaret for tolv produksjonsformenn og to produksjonsingeniører. Jeg var jo bare 28 år selv, og de formennene var noen tøffinger, og mye eldre enn meg. Da jeg kom som en ung jypling var det en utfordring, men jeg måtte prøve å sette meg i respekt, og det gjorde jeg. Tre år senere dro jeg med rimelig gode skussmål.

– Har du alltid vært god til å prate for deg?

– Nei, egentlig ikke. Jeg var ganske beskjeden, så jeg måtte bruke kveldstimer på å sette meg inn i ting. Jeg var veldig nøye med det fordi jeg ikke ville dumme meg ut foran sjefene.

Karrierejag og den store kjærligheten

Etter de tre årene i Aker Verdal dro Sverre tilbake til Stavanger og begynte som nestsjef på Norsea oljebase.

– Jeg må innrømme at jeg hadde et lite karrierejag på den tiden. Da var jeg 31 år og ble områdesjef for alle operative avdelinger. En ganske stor virksomhet på den tiden. Det gikk veldig bra, og jeg rapporterte til administrerende direktør.

Mens Sverre var i Stavanger ble han som én av fem-seks unge ledere, sendt over Atlanteren.

– Vi fikk ekstrautdannelse, så da fikk jeg et halvt år i USA. Jeg var i Houston i Texas, og det var der jeg møtte kona mi Cindy. Hun er canadisk og er utdannet spesialsykepleier, så hun var på en sykepleierkonferanse.

De to møttes på Mickey Gilley's Country Bar, og det klaffet med en gang. Kanskje var det antrekket til Sverre som sjarmerte den canadiske frøkna?

– Der pleide vi studenter å gå på lørdagskveldene, og vi dressa oss opp i skikkelig cowboy-antrekk. Hatt, boots og full pakke. Det var moro, minnes Sverre og smiler.

– Vi ble ikke sammen da, men holdt kontakten og ringtes noen ganger. Et år senere inviterte jeg henne til Norge og da var det gjort. Men hun dro tilbake til Canada, og så gikk det vel et år til før vi giftet oss. Vi har vært gift i 42 år nå.

– Du må glede deg til å gå på jobben. Hvis ikke blir det trått.

To sønner med fart i blodet

Sverre har to sønner, og begge har arvet farens energi og konkurranseinstinkt, om enn på hvert sitt vis.

Eldstemann Tom-Erik Hanssen var et friidrettstalent, men ga seg tidlig. I dag bor han i Stavanger og er engasjert i virksomheten, et bevis på at arven fra Sverre ikke bare handler om fart, men også om forretningssans.

Yngstemann Alexander Hanssen er møbelsnekker og bor fortsatt i Canada. Men for noen år siden var det en helt annen tilværelse for norsk-canadieren.

Sverre fikk nemlig se sønnen sin representere Norge i skeleton under vinter-OL i Sør-Korea i 2018.

Opprinnelig var Alexander et stort sprinttalent på friidrettsbanen, men Sverre sier sønnen skjønte at han ikke ville nå topp internasjonalt nivå, og ville finne en annen idrett han kunne få bruk for hurtigheten sin.

Da ble det skeleton, og Alexander ble plukket ut på rekrutteringslandslaget til Canada med en gang. De raske beina var nyttige i starten før man kaster seg ned på kjelken. Han begynte å gjøre det bra i American Cup, i Europa og i World Cup.

– I 2018 hadde han et par gode plasseringer. Alex hadde canadisk rekord i start siden han var så hurtig, og i det siste opptaket til OL, et par uker i forkant, så fikk han telefonen fra olympiasjefen i Norge om et møte. Vi skjønte at noe kunne være på gang.

Det endte med at Alexander stilte til start med det norske flagget på brystet.

– Det var utrolig moro. Et stort øyeblikk. Alex gjorde det bra også, og gikk til finalen, men vi visste at det var små muligheter for medalje. Marginene er så små. Mellom nummer én og 20 er det 1,3 sekunder, så hvis du slår inn i veggen et par ganger så er det kjørt.

– Men det var en utrolig artig opplevelse. Så kom pandemien og da ga han seg, sier Sverre.

Bodde i Canada i 30 år

Sverre liker seg veldig godt i Canada, og mye av Cindys familie bor i Nova Scotia, helt på østkysten ved grensa til USA. En av Sverres store lidenskaper kunne han dyrke på andre siden av dammen.

– Hvert år jakter jeg på svartbjørn og hjort, og det skal jeg i år også. Bjørnejakta starter første helga i september og varer til første helga i desember. Det er veldig mye bjørn der borte. Her er det et problem med å bevare den bestanden som er, men der borte er det omvendt. Canadierne jakter ikke så mye på bjørn. Det er mest amerikanere og europeere, sier Sverre.

– Hvordan er det å jakte på bjørn?

– Jeg syns det er den mest spennende jakta. Du kan ikke «gå på jakt», du må vente på den. Bjørnen vet hvor du er, men du vet ikke hvor den er. Den har ekstremt god lukt og hørsel, men de ser ganske dårlig, så vi sitter i en jaktstol oppe i trærne.

Langpendling

Det var i Canada Sverre og Cindy etter hvert etablerte seg. De giftet seg der, men bodde mange år i Norge. I 1989 kjøpte de en gård i Nova Scotia.

– Vi ble værende i Canada i mer eller mindre 30 år. Så da ble det pendling, og jeg tror pinadø jeg har krysset Atlanteren 450 ganger.

Men i 2008 dukket det opp en 14,5 mål stor tomt som var til salgs på Falkensten. Det var en dyr eiendom, men på grunn av finanskrisen var det nesten ingen interesse for den, forteller Sverre.

– Jeg hadde litt cash og tenkte at «denne eiendommen vil jeg gjerne ha». Men vi bodde i Canada da, og hadde ingen planer for tomta.

Så begynte Sverre og kona å leke med tanken om å komme tilbake til Norge og slå seg ned i Horten. Arkitekten kom med to forslag: Et hus i funkis-stil, og det velkjente, runde huset som står der i dag.

Byggingen begynte i 2011, og huset sto ferdig to år senere. Sverre og Cindy brukte det som sommersted fram til 2021, mens de bodde i Canada, før de flyttet permanent til Falkensten.

– Det er en veldig fin eiendom. Jeg vil si at det er en av de beste beliggenhetene i hele Horten.

Gründeren Sverre

Men tilbake til gründeren Sverre. I løpet av 40 år har han gründet 30 selskaper, men tanken på å starte for seg selv dukket ikke opp før Sverre var voksen.

– Den tanken kom vel da jeg var rundt 30 år, tenker jeg.

Som 36-åring startet Sverre sitt første selskap, konsulent- og ingeniørfirmaet SKJ Consulting/Engineering. Fra tiden i oljebransjen og i Aker-konsernet fikk Sverre mange kontakter som gjorde det enklere for den driftige gründeren å satse på egne sjanser.

I 1987 solgte Sverre bedriften for 16 millioner kroner. Omregnet tilsvarer dette rett i underkant av 43 millioner kroner i dag.

– Det var utrolig mye penger på den tiden. Det var en fantastisk følelse. Og det var nesten ikke skatt på det, så jeg ble gjeldfri og hadde fortsatt igjen to millioner kroner, forteller Sverre entusiastisk.

Gründerlivet kan være hardt. Og med det antallet selskaper Sverre har startet og solgt, er det spesielt én ting han kan slå seg på brystet over.

– Det hender du bommer litt og må legge ned selskaper, men jeg har aldri gått konkurs.

Snarere tvert i mot, kan vi kanskje si: For drøyt tre år siden solgte Sverre livsverket sitt, Enwa, for 600 millioner kroner. Det kan du lese mer om her:

Sverre (78) solgte livsverket for 600 millioner – men han har ikke gitt seg: – Følte meg ikke helt ferdig

Hjertetrøbbel, kreftdiagnose og fire barnebarn

På tross av at Sverre har rukket å bli 78 år gammel, har han ingen planer om å gi seg med jobbingen. De to millionene han satt igjen med etter salget av sin første bedrift, puttet Sverre inn i Intervest, som han fortsatt driver i dag sammen med fire ansatte.

– Jeg skal holde på så lenge som mulig. Skal man holde seg oppegående tror jeg det er viktig å ha noe å gå til. Ha oppgaver du må løse og noe meningsfylt å holde på med, reflekterer han.

Men også Sverre har merket alderen, og for noen år siden kunne det gått skikkelig galt.

– Jeg måtte i hui og hast skifte fire årer inn til hjertet. En kvadrupel bypass som jeg fikk gjort i Canada. Jeg trodde det skulle gå galt, men det gikk fint og jeg kom meg for så vidt greit etter et år.

– Og så fikk jeg jaggu nyrekreft for to år siden, og ble operert i Tønsberg. Så jeg har bare én nyre nå, men det går greit og jeg merker ikke noe til det.

Motivasjonen handler ikke bare om jobb og jakt. Sverre stråler når han snakker om barnebarna, fire til sammen. Alexander har nylig blitt tobarnsfar, og de to minste er en kilde til særlig glød i hverdagen. I tillegg har Sverre to eldre barnebarn, og bestefarsrollen er blitt en av de rikeste delene av livet i denne fasen.

– Barnebarna gir en annen dimensjon til livet. Det er noe helt spesielt med å se den neste generasjonen vokse opp, sier Sverre.

For å holde seg i gang er Sverre aktiv, og med eget treningsrom i garasjen holder han formen daglig ved like.

– Jeg trener bestandig en time om morgenen. Så dusjer jeg, spiser frokost og er på jobb til klokka 11. Det hender jeg jobber litt hjemme om kveldene, men det kommer litt an på formen. I min alder må man gjøre det litt sånn, for blir det for stressende kan det bli skummelt, men jeg jobber sikkert fire-fem timer om dagen.

– Men jeg lovte at jeg skulle være på kontoret til klokka 13, så nå må jeg nesten dra, sier Sverre.

Og etter et håndtrykk snur han, går mot garasjen og setter seg i bilen. For jobben venter fortsatt.

Det er også skrevet en bok om Sverres liv. De private bildene er hentet derfra, skrevet av Viktor Leeds Høgseth.