Herold

Vi er inne i vårmåneden mai. Festdagene står i kø og de første dagene med sommerlige temperaturer lokker fram smil og livsglede fra de mest grinebitte blant oss.

For meg fikk vinterkulda sitt siste stikk forrige helg da jeg fikk med meg opptakten til Sentrumsløpet i Oslo med nordavind til margen og sludd på jakkeslaget. «Kom mai, du skjønne milde,» sang det inne i meg, og nå er vi der. Endelig!

Vi hadde plassert oss ved Stortinget, der målgangen for Sentrumsløpet var, ikke noe dumt sted å hilse vårmåneden mai velkommen. Den norske parlamentsbygningen, som sto ferdig i 1866, mens vi ennå var i union med Sverige og er tegnet av en svensk arkitekt, har en enestående skjønnhet som gir de folkevalgtes forsamling en kraft og en verdighet som institusjonen trenger i krevende tider. Stortingsbygningen strekker sine armer opp mot Bellevue-høyden med Det Kongelige Slott, og står som en forsikring om at alle avgjørende politiske beslutninger som tas av Kongen i statsråd er forankret her i landets lovgivende forsamling.

Jeg passerte løvene utenfor Stortinget da jeg krysset over fra Karl Johan til Stortingsgata for å søke ly fra nordadraget på en kafé i nærheten. Den norske løve kan spores helt tilbake til Håkon Håkonssons dager på 1200-tallet, og gikk fra å være et kongsmerke til statssymbol da Sverreættens mannslinje døde ut i 1319. Da Stortinget sto ferdig i 1866 ble inngangen markert med to løver skapt av billedhuggeren Christopher Borch, som også har laget døpefonten i Tønsberg domkirke.

Christopher Borch, som er gravlagt i Holmestrand, var utdannet ved Kunstakademiet i København og virket i kretsen rundt den danske dikterpresten Nikolai Grundtvig, som fikk en tilsvarende døpefont laget til sin kirke i København. Etter mange år utenlands kom Christopher Borch på 1850-tallet tilbake til Norge og ble lærer ved Den kongelige tegne- og kunstskole. Her ble han en nær venn av Bjørnstjerne Bjørnson og Christopher Bruun som, året etter at løvene foran Stortinget sto ferdig, etablerte den første folkehøgskolen i Norge, tegnet av Emil Victor Langlet, som også hadde tegnet Stortingsbygningen.

Tønsbergs egen Svend Foyn tilhørte også denne kretsen, selv om Svend Foyn ideologisk nok sto nærmere Hans Nielsen Hauge enn Grundtvig. Men det var altså Svend Foyn som hentet den praktfulle døpefonten til nybygde Tønsberg kirke, sammen med statuen av Jesus med barnet og de to englene som i dag står på hver sin side av alteret.

Dette var i en brytningstid i norsk historie. Grunnlovens forbilder skulle meisles ut i diktning og stein. Kirke og skole skulle pode idealene inn i de en alen lange. Folkestyre skulle tuftes på en sammensmeltning av kristne og humanistiske verdier som skulle trygge framtida for land og folk. Christopher Borchs arbeider på Løvebakken og i det som i dag er Tønsberg domkirke, er formet av de kristne og humanistiske idealene som vi også ser i flagget vårt. Korset og trikolorens «frihet, likhet og brorskap» er kristenarven i ny drakt. Dette var forbildene som skulle forme det nye Norge.

Verden er fremdeles et urolig sted. Når barnetoget marsjerer forbi Stortinget opp mot slottet på Bellevuehøyden på 17. mai, bærer det med seg den nye generasjoners lengsel og håp om en bedre verden. Det forplikter dagens ledere og det forplikter oss alle, og mai gir oss mange anledninger til å snakke om det og heise flagg for det. Det begynte allerede i går med 1. mai. Så fortsetter det i Domkirken med bispevisitasen som begynner på tirsdag med mål å ta pulsen på kirkens oppdrag i vår tid. Så er det 17. mai, konfirmasjoner og pinse som kalles Kirkens fødselsdag.

Tusenvis av mennesker samles i løpet av de neste ukene for å snakke og feire det viktigste vi har sammen. Jeg håper og lengter etter at det skjer med en ørliten fornemmelse av vår i luften. Vi trenger å tro på fremtiden og menneskets evne til å forstå sitt eget beste. Vi trenger å legge av oss vinterfrakken og gi oss hen til det gode i oss og iblant oss. «Kom mai, du skjønne milde»; det er en bønn om en bedre verden!