Herold

Om dementes håp, drømmer og kjærlighet.

«Like lite som mange av de andre på korridoren, visste Margit noe om hvordan det nå så ut utenfor veggene. Margit visste antagelig ikke at på de gårder hun hadde tjent, fantes det ikke lenger de jorder hun gikk å vendte høyet en god junidag. De jordene er for lengst blitt plener. Hun vet antagelig ikke at de kyrne hun stelte, ble slaktet for 25 år siden, og hun aner sikkert ikke at den stulen hun stelte på i alle sine somrer, bor det nå en eller annen bymann hver påskeferie.»

Har fatter skrevet omsorgsfullt om de senile, som de ble kalt, beboerne på sjukeheimen, der hans mor også hadde glemt det meste som var å glemmes.

Jeg fikk en telefon fra en tjømling, som ønska et bilde av fatter til 100 årsmarkeringen for stiftelsen av Tjøme Idrettslag. Fatter var en drivkraft i en periode på over ti år på 70- og 80-tallet. I leitinga etter et godt bilde kom jeg over noen skrivestykker som han jobba med i forbindelse min farmors sykdom og død.

Jeg visste de fantes, men har ikke sett dem siden jeg rydda etter hans død i 2000. Å lese stemmen hans er som en forlengelse av hvem han var og kunne ha vært, kanskje. Han skreiv mens han var på sine lange besøk på sjukeheimen på Notodden. Farmor hadde fått et slør over øynene, og det milde runde ansiktet hadde mørknet av fortvilelse og villgåelse i sin indre tåke. Men noen ganger kom det milde smilet, som på et vis tilhørte det fortidige.

Fatter skreiv om folk han kjente fra før, som hadde mista tida, som bare var i øyeblikket, vandrende opp og ned korridoren. Han merka seg at de fleste var i en tilstand uten tid, at de bevega seg ofte språkløst, gjennom korridoren og pusla med ting som kanskje satt mest i muskelminnet og ikke den delen av bevisstheten som handla om hukommelse.

Som ekteparet Kåsa, som havna på gangen på forskjellige tidspunkt og overhodet ikke gjenkjente hverandre, men som fatter forteller: Etter noen uker hadde «det enestående skjedd, en kvinne og en mann gikk arm i arm opp og ned i korridoren. Herr og Fru Kåsa.»

Demente har også egne drømmer, håp for tilværelsen, kjærlighet til og med, vi har lett for å glemme det. Som far forteller om Sølve, som var skoggangsmann, og hadde for vane å ville ut av de låste dørene. Han kunne kaste seg mot dører for å sprenge dem åpne. En gang hadde han klart det og hadde stavret ut på «sine mest morkne bein, klatret over gjerdet og stukket av». Sølve må ha hatt en drøm, selv inne i tåka må han ha sett et Soria Moria.

Men så var det den skammen da, for hvorfor skreiv han ingenting om den han kjente aller best? Mor si.