Herold

Til høsten erdet 60 år siden jeg som kortklipt og blyg førsteklassing startet kunnskapsreisen på Stortangen skole i Lierne. Skolevegen var tre mil en veg i en gammel Bedfordbuss med eksoslekkasje inni kupeen, men før jeg kunne plassere den spinkle kroppen på bussetet, var det først tre kilometer med hesteskyss bort på hovedvegen der bussen sto.

Det første skoleåret var en konstant tilstand med bilsyke. Eksoslukta var en ting, men glassflaska med lunken melk som ble dratt opp av sekken til skolematen var sikkert ikke dempende på kvalmen den heller, noe som gjorde bussturen hjem til en lite hyggelig opplevelse.

Joralf Gjerstad var jevnlig på besøk hos mine besteforeldre, og når han ble forelagt saken i skoleferien, så lovte han at bilsyken skulle jeg bli kvitt til neste skoleår. Om det var placeboeffekten eller Gjerstads varme hender som gjorde det, vet jeg ikke. Men faktum er at jeg ikke har vært bilsyk de siste 59 årene.

Smartembed for https://www.namdalsavisa.no/api/graff/v1/component/enkel-biografi?id=530386

Etter hvert bleskolebussen oppgradert også, og reisen til og fra skolen ble en viktig del av mitt barne- og ungdomsliv. Jeg fikk ta del i det sosiale livet på bussen der både intriger og kjæresteri utspant seg for åpen scene. Noen ganger som deltaker, andre ganger som tilskuer. Brit og Knut var jevngamle naboer som delte nesten hele bussreisen med meg, mens Bjørnar kom klatrende opp stigtrinnet på Holand, og har siden da vært min beste venn.

Fra første tilsjette klasse var vi nitten elever i klassen, men når vi rykket opp i ungdomsskolen kom Anita, Herdis, Terje og Leo fra Tunnsjøen i tillegg. Det var stas for oss på Stortangen å få nye venner i klassen, og jeg vil tro det var enda mer stas for de fire som fikk et større tenåringsmiljø å boltre seg i.

Det er femten år siden skolen i Tunnsjøen ble lagt ned. Da var det totalt ti elever ved skolen, og siden da har Stortangen vært skolested for både barne- og ungdomsskoleelevene derfra. Skolebussen er innom Sverige noen kilometer før den krysser et par fjellstrekninger og slipper elevene av i Sandvika. Jeg håper opplevelsene de har langs skolevegen fortsatt kan sette positive spor for resten av livet.

I diskusjonene omskolestruktur, som jevnlig havner på politikernes bord i de fleste kommuner, er alltid skoleveg og reisetid elementer som beslutningstakerne må ta hensyn til. I våre bygdesamfunn er spredt bosetning et gode, men det er også i utkantene elevtallet på et eller annet tidspunkt havner på et nivå som starter diskusjonen om skolens videre eksistens. Ofte er det budsjett- og regnskapstallene som tvinger fram spørsmålet om det er behov for flere ungdomsskoler i kommunen når elevtallet tilsier at det er plass til alle i en bygning. Så blir reiseavstanden vurdert opp mot om læringsmiljøet fortsatt er godt nok når antall elever blir for lavt, og jobben med å rekruttere godt kvalifiserte lærere blir for vanskelig.

De fleste ønskerat det skal bo barnefamilier i utkantgrendene også, men de må dessverre regne med at deler av skoledagen må tilbringes i en skolebuss. Blir busstimene brukt til sosialt samvær med leksearbeid, kjæresteri og planlegging av helgemoro i stedet for å sitte med lyddempende ørepropper og skrolle på Tiktok, så blir det garantert gagns mennesker av disse ungdommene også. Å delta på diverse aktiviteter på ettermiddager og kveldstid bør alle unger orke, selv om skoledagen starter og slutter med en busstur.

Det er bare de siste årene jeg har hørt unger si at de er «slitne». Er det tungt å stå opp for å rekke bussen, så hjelper det som regel å starte sovinga litt tidligere kvelden før. Fra min egen ungdomstid husker jeg at aktivitetene etter skoletid alltid foregikk i bygdesenteret. Da sa det seg selv at vi ble igjen etter skolen, ble med en kompis hjem, gjorde lekser sammen, og ble hentet av foreldre etter at aktiviteten var ferdig.

Så er det noen som er så heldige at de har gang- og sykkelavstand til skolen, og da burde det egentlig ikke bety så mye hvilken himmelretning skoleturen går.