Herold

1. mai er arbeidsfolks dag. Den handler om rettigheter, trygghet og fellesskap – og om alt det arbeidsfolk før oss har vært med på å bygge: ferie, sykelønn, pensjon, organisasjonsrett og tryggere arbeidsforhold.

Når politiske krefter nå tar til orde for å fjerne 1. mai som fridag, viser det hvor fort vi kan glemme nettopp det. Dette er ikke en tilfeldig fridag. Det er en påminnelse om hva vi har fått til sammen, og om det vi fortsatt må ta vare på.

Rettighetene våre tar ikke vare på seg selv. De må brukes og passes på. Noen ganger utfordres de direkte. Andre ganger pakkes innstramminger inn i pene ord som «modernisering», «omstilling» eller «bærekraft». Men resultatet er ofte det samme: mindre trygghet for vanlige arbeidsfolk.

Jeg ser det tydelig i debatten om sykelønn.

Sykelønnen er ikke en luksusordning. Den er en av grunnmurene i et trygt arbeidsliv. Folk blir syke. Du kan få kreft. Du kan få slitasjeskader. Du kan gå på en smell etter lang tids belastning. Du kan stå i en jobb der kroppen rett og slett sier stopp.

Da kan ikke svaret være å straffe deg økonomisk for å bli syk.

Vi skal diskutere sykefravær. Men da må vi starte på riktig sted: på arbeidsplassen, med arbeidsmiljø, ledelse, bemanning, tilrettelegging og reell oppfølging. Ikke med å gjøre syke folk mer utrygge.

Så kan vi gjerne diskutere hvor balansepunktet går, og hva som er trygt nok. Men hvis svaret alltid starter med kutt i sykelønnsordningen, har vi startet i feil ende.

1. mai handler også om fellesskolen, fordi fellesskap ikke starter i arbeidslivet. Det starter lenge før.

Jeg er for fellesskolen. Ikke fordi alle barn er like, men fordi de ikke er det. Nettopp derfor bør barn med ulik bakgrunn, ulik tro og ulike forutsetninger møtes i samme skolegård, samme klasserom og samme fellesskap.

Fellesskolen lærer oss ikke bare norsk, matte og engelsk. Den lærer oss å leve sammen med folk som ikke er helt like oss selv. Det er også en forberedelse til arbeidslivet. På jobb møter vi folk vi ikke har valgt selv, med andre erfaringer, meninger og bakgrunner enn våre egne.

I en tid der mye trekker oss fra hverandre, trenger vi flere felles møteplasser, ikke færre.

For dette er egentlig det 1. mai handler om: arbeidsfolk, fellesskap og trygghet.

Rettigheter og fellesskapsløsninger forsvinner sjelden i ett dramatisk vedtak. Vi mister dem litt etter litt. En liten innstramming her. Litt mer ansvar over på den enkelte der. Litt mindre fellesskap, bit for bit.

Derfor har ikke 1. mai utspilt sin rolle. Tvert imot. Vi trenger fortsatt en sterk stemme for arbeidsfolk, for trygghet når du trenger fellesskapet, og for møteplassene som binder oss sammen.

Gratulerer med 1. mai. Arbeidsfolks dag er fortsatt verdt å kjempe for.