Herold

Barnevandrerstien fra Kvinesdal til Grimstad har vært mer samtaleemne blant mange her i senere tid enn på mange år. Forfatter Øystein Antonsen samlet fullt grendehuset i Gyland da han presenterte første bok «Lina barnevandrer» i serien på 15 om barnevandringen i Agder.

Tidligere skogbrukssjef i Kvinesdal, Ingnar Aagesen (89) er trolig den eldste som har gjennomført alle sju etapper av de 13,5 milene i en alder av 83 år.

– Jeg tar gjerne samme tur om igjen i år. Det er ikke mange som har gått alle etappene. De fleste kutter før de er halvferdig. Trolig har noen gått hele distansen, men jeg tror neppe noen har gjort det i så høy alder som jeg, 83 år i 2020.

Aagesen forteller at helsa er god, og at slike turer inspirerer og gir styrke.

– Jeg har alltid likt meg i naturen som skogbrukssjef, og som turgåer, og har fremdeles interesse for historie, sier Aagesen.

Har gått hele barnevandrerstien: – Mer enn en gang har jeg sagt til meg selv «stakkars barn»

Tenker på barna som vandret

Men barnevandrerstien kaller også frem tanker om en lidelse-historie for barn.

– Barnestien er 13,5 mil og jeg har egentlig gått den to ganger. Jeg satte bilen fra meg ved starten av hver av etappene, gikk så etappen hele veien, og da turen var unnagjort, gikk jeg tilbake for å hente bilen.

Dobbel lengde med andre ord. Likevel var hans barnevandring enklere enn den barna gjorde.

– Jeg hadde skikkelig fottøy, gikk uten tresko, heller ikke barbeint, og hadde så lite som mulig i en veltilpasset ryggsekk, ikke hjuringskrin av tre. På første etappe, Årli til Snartemo på 11 kilometer, tok jeg bilveien på returen fordi den var enklere å gå, men mye lenger. Barnestien fra toppen og ned til Snartemo er bratt, så for meg var det enklere å gå utenom stien da jeg skulle hjem i stedet for å gå i motbakke. Jeg gikk alene, men på to av etappene fikk jeg noen kjente til å kjøre meg tilbake, sier Aagesen.

Han har plukket ut 66 bilder som han har samlet i et hefte fra vandringen.

– Jeg har alltid vært historieinteressert, så derfor la jeg i vei og fullførte barnevandrerstien i full lengde i 2020. Sett i historiesammenheng er barnevandrerstien et mørkt kapittel i Agders historie. Jeg tok en etappe av gangen og brukte godværsdager fra 18. april til 29. september til å gå alle etappene. Jeg overnattet ikke underveis slik barnevandrerne gjorde i uteløer, under hellere og lignende.

Anbefales

Når du går slik på barnevandrerstien, går tankene til barna hvordan de hadde det, forteller Aagesen. Da han startet 18. april 2020, var det snø ved stien på toppene langs den 11 kilometer lange strekningen over til Snartemo.

– Jeg startet klokken ni og var tilbake i Årli klokken 18. Så ventet jeg noe dager før jeg tok fatt på ny etappe. Barnevandrerstien er oppdelt i sju etapper fra Kvinesdal til Landvik ved Grimstad. Vestfra kommer strekningen Årli til Snartemo på 11 kilometer først, så følger Snartemo til Konsmo 18 kilometer.

Konsmo var et viktig sted for barnevandrerne og der ligger barnevandrermuseet i dag. Videre følger Konsmo til Laudal (11 km.), Laudal til Nodeland (31 km.), Nodeland over Groheia til Suldalen (11 kilometer), videre fra Suldalen til Birkeland (34 kilometer), og siste etappe Birkeland til Landvik på 20 kilometer.

Ingnar Aagesen delte opp barnevandrerstien i 14 etapper der lange strekninger er forkortet.

– Jeg har lest mye om barnevandringen, barnevandrerstien er et stykke historie om da barna, som vokste opp i trange kår på Sørlandet, måtte gå ofte over 13 mil for å jobbe for familien som var igjen hjemme. Slik ble barna involvert i familiens liv og måtte ta ansvar tidlig. Mange tårer ble felt ikke minst da barna om våren dro av sted og ikke kom hjem igjen før senhøstes. Underveis gråt mange både hjemlengsel og over de psykiske og fysiske påkjenningene.

Likevel anbefaler han alle å ta hele stien eller deler av den.

– Stien er godt merket. Den ene er merket med blå maling og grønt info-merke, og man finner mer informasjon og kart for hver etappe. Rørende er det at i senere tid, på hvert merke, er satt røde, hvite eller blå barnesko, ikke tresko som de fleste gikk med den lange stien, men barnesko slik vi kjenner dem i dag.

Bedre kjent

Barnevandringen er gjort kjent med filmene «Yohan» og «Et fnugg av gull». Det er skrevet flere bøker, men når det nå kommer en hel serie, blir barnevandringen bedre kjent.

– Forhåpentligvis vil flere gå stien, eller deler av den, etter å ha lest boka «Lina barnevandrer – den lange reisen», som alle kunne få da forfatteren Øystein Antonsen lanserte den uka etter påske i Gyland, tror Aagesen.

Fra 1800 til cirka 1910

Barnevandringen oppsto på 1800-tallet i en landsdel hvor mennesker levde i generell fattigdom, og mange i stor nød. Men vandringen begrunnes gjerne med en uvanlig sterk befolkningsøkning i området, og gårder som stadig ble mindre. Flere familier i indre bygder vest på Agder måtte sende de eldste barna til Østlandet, Kristiansandsområdet og østenfor, for å arbeide. Her var gårdene større og menneskene mer velstående.

Barn som vandret var helt ned i 7-årsalderen, og på Østlandet (Grimstad–Arendal) arbeidet de med fjøsstell, matlaging, slåttonn, snekring og gjeting. Barna vandret rundt 15 mil, som oftest flere i samme følge. De dro hjemmefra i april og vendte gjerne ikke hjem igjen før i november. Det hele varte frem til cirka år 1910, da utvandringene til Amerika startet.

Liker å gå i naturen

Aagesen sin interesse for naturen kom ifølge han selv med morsmelka.

– Jeg er født Kvæfjord i Troms. Kommunen er mest kjent for Norges nasjonalkake, Kvæfjordkaka (Verdens beste), og for sin frodige landbruksnatur med produksjon av jordbær og poteter (gullpotet). Kommunen omtales ofte som en landbruks- og jordbærbygd, preget av Tore Hunds rike, kjent for Hans Egede, Grønlands apostel, kystkultur og midnattssol. Dette har fulgt meg hele livet.

Da han kom til Kvinesdal i 1982 var det mye å ta fatt i.

– Jeg har gått til alle de kjente toppene her, sør fra Knaben-heiene til Fedafjorden, og vært mye på Hidra. To ganger ha jeg gått til topps på Galdhøpiggen og en gang til Gaustatoppen, forteller 89-åringen som stadig er på farta til fots.

Han tar også sykkelen fatt når det er nødvendig. Inne i gangen har han treningsapparater som jevnlig brukes. Han har også tatt helsefagutdanning i senere år og skriver dikt. Som fotograf har han dokumentert 66 bilder fra turen til Landvik.