NRKs egen anmelder av fantasylitteratur Sarah Adekoya (25) debuterer selv med fantasyboka «Når ild ser», uten å tenne noen særlig gnist.

Menneske- og dragevesenet Chatta forteller fra det kuppelkledde landet Skifer. Her graver 12-åringer etter verdifulle zoe-steiner, samtidig som de drømmer om å oppnå en heldekkende drakt av drageskjell. Det gir status.

Å holde liv i nefen, en flamme i en gjennomsiktig beholder med varierende form, tilknyttet hvert individ, er livsviktig. Dør flammen, gjør du det også.

I Skifer fôres også ild med vann framfor å slukkes med det, og flammer avgir oksygen heller enn å absorbere det. Hvor lite fascinerende det enn er, må det sies å være av de trekkene ved denne verdenen som en legger best merke til.

Når ild ser

Sarah Adekoya

Fantasyroman

«Verdensbygging på gyngende grunn»

Sørgelig

selvopptatt

Sannhet er et relativt begrep i verdenen i boka. Er de hellige overbevisningene om dragens beskyttelse og kuppelverdenens naturlige gang noe å holde fast i? Det er det store spørsmålet vår helt baler med.

Noe leseren med god grunn kan sette spørsmålstegn ved, er Chattas heltestatus. Hun deler få trekk med den klassiske antihelten, likevel er hun klin umulig å få udelt sympati for.

Etter å ha tatt et valg – jeg lar være å avsløre hva – grubler Chatta over konsekvensene. For dem rundt henne. Og for henne selv. Og da det går opp for henne at hun er utelatt fra en plan om å komme seg ut av ei mildt sagt lei knipe, truer hun med å spolere planene.

Det er denne selvopptattheten som gjør henne fullstendig uspiselig. Og umulig å tro på. Så opptatt av eget forgodtbefinnende som hun virker, synes det meningsløst at hun handler med noen andres velbehag i tankene overhodet.

Påfallende mange av personene i fortellingen, Chatta inkludert, ser ellers for seg å gjøre det stort i livet de er tildelt innenfor rammene av kuppelen og slik samfunnet der fungerer. Det henger utvilsomt sammen med samfunnets rangordning, men gjør både fortellingen og befolkningen i den endimensjonal.

Treffer

tidlig

Det skal sies at det begynner godt. Adekoya viser seg helt i starten som en forfatter som vet å sette tonen i en fantasyutgivelse. Allerede i første setning blir vi gjort klar over at vi befinner oss i en annen verden enn vår egen, for denne, den har soler, i flertall.

Setningen er faktisk så gripende at den er verdt å sitere forfatteren på: «Solene tennes lavt i horisonten, og skyene gløder i kantene.» Det stiger ei glødende sol i leseren.

Så triller prøvelsene inn, på rekke og rad. Leseren sitter som et eneste stort spørsmålstegn under stort sett hele lesningen.

Å bli det minste kjent med personene i fortellingen er det bare å glemme. De er alle ledd i en likning, og det er viktigere at denne går opp enn at historien blir levende formidlet og personene tegnet troverdige portretter av.

Både personene i boka og leseren av den er skadelidende under den innsnevrede horisonten det gir å leve inni en kuppel.

Opp

i røyk

Med fare for å gjenta meg selv etter fantasyboka jeg anmeldte før denne, Catharina Natalie Wandrups «Søstrene Lumier. Stjerner over Tivoli»: «Når ild ser» er like mye en innføring i hvordan man helst unngår å stable fantastiske verdener på beina, som en utforsking av en slik verden. Adekoya deler med forfatterkollegaen hangen til å spy ut informasjonsbolker i tørr skolestil.

En kan få inntrykk av at den medrivende fantasyromanen, den der verdenen blir bygget i takt med karakterenes tanker, følelser og ytre erfaringer, har gått opp i røyk, iallfall på norsk jord.

Like umulig som det er å få sympati for Chatta, er det å bli kjent med denne verdenens indre logikk. Den slår stadig sprekker og blir derfor aldri ordentlig etablert.

Med «Når ild ser» inviterer Adekoya inn i en fantasyverden via en bro som ramler sammen lenge før en er midtveis.