Sentralisering av kjøkken – en appell til politikerne i Molde kommune

Hvorfor saken kommer nå

Økonomi – hvilket regnestykke?

Hvorfor denne retningen

Metodikk – hva behovsanalysen ikke vurderer

Beredskap – et undervurdert argument

Til slutt – intensjonsavtalen

Joachim Orvik

Midsund

Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening.

Molde kommune ønsker nå nedleggelse av alle lokale sykehjemskjøkken – til fordel for eksternt kjøpt, industriprodusert ferdigmat. Det innebærer et farvel med kortreist, nylaget mat til eldre, og et skifte mot mer ultraprosesserte, langtransporterte måltider i kommunens omsorgstilbud.

Denne saken har kanskje gått under radaren for mange, særlig i media og i SoMe. Er det fordi det «bare» gjelder kjøkkentjenester? Eller de eldre? Desto viktigere er det at noen faktisk snakker deres sak. Men, vi snakker ikke her bare på vegne av de eldre. Vi snakker på vegne av oss selv! For når vi løfter blikket inn i fremtiden, så må vi alle som i dag tilhører den litt yngre yrkesaktive generasjonen stille oss selv spørsmålet: Er det dette vi ønsker å møte når det blir vår tur?

Skal vi, etter et langt liv i arbeid, ende våre år på en institusjon og måtte nøye oss med masseprodusert ‘one-size-fits-all’-mat som knapt kan kalles noe annet enn en dårligere løsning? Det er eksempelvis en betydelig forskjell på å være noen dager på et sjukehus, enn å bo fem, ti eller femten år på en institusjon. Måltidet er ett av de få store høydepunktene i løpet av dagen for mange beboere. Her er det sosialt, det er miljø og det lukter godt. Praten går, og kanskje kommer kokken ut for å slå av en prat, høre om maten smakte eller om man skal mose eller tilpasse deler av retten som nettopp ble servert. Måltidet er ett av de få tingene som kanskje holder motet oppe, noe man gleder seg til, og da bør vi gi de som bygde landet vårt og har bidratt med skatt i en hel generasjon, det beste de kan få- det er det minste vi kan gjøre.

Det er fristende å si det rett ut: Dette handler i stor grad om økonomi, og om en oppfatning av at sentralisering er svaret på de fleste utfordringer og at man sparer på et slikt tiltak. Saken kommer også i kjølevannet av forrige sak om dimensjonering av helse og omsorgstjenester. Det handler i alle fall i liten grad om kvalitet og langt ifra om hva som er best for beboerne eller lokalsamfunnet. Mat på et sykehjem er ikke først og fremst en logistikkfunksjon. Det er en del av omsorgen. En del av behandlingen. En del av verdigheten. Lokalt i Midsund er det langt flere forhold som står på spill, enn å bare bruke enkle retoriske begreper rundt mat. Offentlige arbeidsplasser, miljøet ved sykehjemmet, kantinefunksjon for ansatte og besøkende. Listen er lang.

I sakspapirene og utredningene vises det til at kok/kjøl eller ekstern leverandør «kan» gi lavere kostnader per døgnporsjon. Dette bygger i hovedsak på modeller og visse forutsetninger – ikke på dokumenterte erfaringer eller faktiske regnskapstall.

Store investeringer i nye løsninger, risiko for prisøkninger over tid, kostnader ved transport og logistikk, økt matsvinn og konsekvensene av underernæring med økt pleiebehov er i liten grad tatt med i regnestykket. Det kan fort vise seg at det som ser billig ut på papiret, blir dyrere når alle totalkostnader tas med.

I behovsanalysen fremstilles kok/kjøl-løsningen som både fleksibel og kostnadseffektiv, men denne fremstillingen mangler forankring. Det vises verken til forskning, kvalitetsvurderinger eller erfaringer fra andre kommuner som har innført slike strukturer. Heller ikke beboere, pårørende eller ansatte er spurt om hvordan denne typen matproduksjon påvirker måltidskvaliteten. Det sier seg selv at nybakt brød både er bedre og sunnere enn brød fra fabrikk som er fryst og tint, og kanskje allerede i nedbrytningsprosess når det blir servert. Resultatet blir en analyse som vurderer produksjons- og logistikkfordeler, men som ikke tar hensyn til andre faktorer som fleksibilitet i måten maten lages og serveres på. Den tar heller ikke hensyn til lokale arbeidsplasser, kjøkkenet som beredskapsfunksjon og den helhetlige betydningen et levende, aktivt kjøkkenmiljø har for trivsel, matglede og omsorg i hverdagen.

Når slike perspektiver utelates, får man et beslutningsgrunnlag som ensidig vektlegger økonomi på kort sikt, men i liten grad vurderer de menneskelige, helsefremmende og samfunnsøkonomiske konsekvensene på lang sikt. Det er vanskelig å forstå hvorfor det anbefales å velge en retning som ikke er tilstrekkelig utredet, og som kan vise seg å svekke både kvaliteten på tilbudet og den lokale robustheten man i utgangspunktet burde styrke.

Behovsanalysen er utarbeidet av Molde kommunes prosjektgruppe i samarbeid med Multiconsult og PwC. Det er nok naturlig at en slik rapport får tyngde på drift, struktur og logistikk. Nettopp derfor er det viktig å være oppmerksom på hva analysen ikke vurderer.

Matglede, ernæring, måltidsopplevelse, psykososiale forhold og demensfaglige behov er bare delvis omtalt, og det finnes ingen systematisk faglig vurdering av disse faktorene. Dette betyr at rapporten i praksis legger mest vekt på økonomi og stordrift, mens omsorgslogikk, nærhet og kvalitet i hverdagen får mindre plass.

Det mest alvorlige med rapporten er at den ikke har en reell vurdering av beredskap. Det finnes ingen vurdering av sårbarhet ved sentral produksjon, av hva som skjer når veier stenger, ved strømstans, når leverandører svikter, matsikkerhet ved transport og lagring eller lokal robusthet i kriser. Er det klokt at kommunestyret skal stemme over saken før man har undersøkt markedet og avklart om det finnes gode nok backupløsninger og tilstrekkelig med tilbydere for å sikre god konkurranse?

Alt dette betyr at sentralisering vurderes uten risikovurdering, noe som etter all sannsynlighet er uvanlig praksis i en kommunal tjeneste som også er en beredskapsfunksjon. Kjøkkenfunksjonen i Midsund er en svært viktig beredskapsressurs, og ved strømstans har omsorgssenteret et aggregat med stor kapasitet som sørger for at det kan produseres flere hundre måltider om dagen og holde større kjøle og fryserom i gang hvis det kreves. Med krig og økt spenning i Europa samt hyppigere ekstremvær, bør ikke denne beredskapen svekkes. Tvert imot – den må styrkes.

Da Midsund gikk inn i storkommunen Molde, var det med en tydelig forutsetning i intensjonsavtalen: Basistjenester skulle være desentralisert, nært der folk bor, og kvaliteten skulle være likeverdig eller bedre enn før. Hele kommunen skulle utvikles – ikke tappes for tjenester. Planene om å sentralisere kjøkkenet bryter med alle disse prinsippene. Maten er en del av omsorg og behandling, ikke en støttefunksjon, og sentralisering innebærer at en del av basistjenesten flyttes bort fra Midsund. Det svekker tjenesten, reduserer lokal beredskap og undergraver lokal utvikling. Dette står i skarp kontrast til avtalens løfter om desentralisering, nærhet og styrking av lokalsamfunnene.

Intensjonsavtalen er ikke juridisk bindende, men den skulle ifølge avtalen selvtillegges avgjørende vekt. Når et så viktig prinsipp som et «desentralisert tilbud der folk bor» settes til side, og resultatet er en tjeneste som etter alle solemerker ikke blir bedre enn før, brytes både intensjonen og tilliten som lå til grunn for sammenslåingen.

Dette er ikke nødvendigvis et juridisk løftebrudd, men det er et tydelig politisk og etisk brudd. Et brudd på forutsetningene Midsund ble lovet, et brudd på innbyggernes forventninger og et brudd som nå ser ut til å hvile på kommunestyret sine skuldre, siden både helse-og omsorgsutvalget og formannskapet har sendt saken videre.

Til syvende og sist handler dette om hvilket samfunn vi ønsker å være og hvilket omsorgsnivå vi mener våre eldre fortjener. Valget står mellom et levende, lokalt og verdig tilbud eller en fjern og svekket erstatning. Det valget tas ikke på kjøkkenet. Det tas i kommunestyret.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal