Herold

Jeg bestemte meg for å bruke påskeferien til å gjøre et gudfryktig arbeid

Nordlig regnbue vignetten

(Begynnelsen er i forrige nummer av Nordlig Regnbue)

Påsken er den viktigste, mest sentrale og eldste kristne høytiden. Det finnes noen forskjeller i hvordan påsken feires rundt om i verden. Men i Norge er påskefeiringen ganske annerledes. De fleste nordmenn leser kriminalromaner og reiser til Kanariøyene i påsken. Én ting som gjør meg gal, er at nordmenn bruker påsken til å gå på ski!

For å si det mildt er jeg ikke begeistret for hvordan påsken feires i Norge. Derfor bestemte jeg meg for å bruke påskeferien til å gjøre et gudfryktig arbeid: sammen med familien min besøkte jeg venner som bodde i Levanger i mange år, men som nå bor ulike steder i Norge.

Først dro jeg og familien min til Levanger og støttet Levanger FK i Sodvinhallen. Etterpå besøkte vi min venn Amir fra Iran i Tingvoll. Deretter besøkte vi Peyman og Iman i Sarpsborg.

Tredje stopp var Oppdal. Her bor min venn Dag Fjøsne og hans kone, Målfrid. De var norsklærerne mine på Levanger voksenopplæring. For 25 år siden, da jeg etablerte Nordlig Regnbue, var Dag ved min side. Han støttet og hjalp meg alltid. Uten hans støtte ville Nordlig Regnbue aldri blitt den fantastiske avisen den er i dag.

Dag var også kollegaen min ved Levanger voksenopplæring, og jeg så selv hvordan han hjalp elever som trengte det.

Sammen med Dag og andre venner har vi reist til Kanariøyene, Libanon, Syria, Latvia, Armenia, Jordan og Iran. Overalt ble jeg forbløffet over hvordan han tiltrakk seg mennesker. Det var fascinerende å se hvordan folk fra ulike land, kulturer og religioner stolte på ham med én gang. Jeg ble imponert over hvordan han kunne kommunisere med folk uten et felles språk – men likevel forsto de hverandre som gamle venner.

For rundt 20 år siden var jeg, Peyman og Dag i Jordan. Vi besøkte Petra, en gammel by og et arkeologisk sted i det sørlige Jordan. Det er et av verdens sju nye underverker og et UNESCOs verdensarvsted. Vi besteg byens høyeste punkt og gikk inn i et av de hundrevis av hulrommene der folk en gang bodde. Der satt en fremmed mann med langt hår. Vi hilste på ham. Han sa rolig: «Ikke bekymre dere – vær lykkelige.»

Snart begynte han og Dag å snakke sammen, og de snakket lenge. Jeg forsto ikke hva de snakket om (jeg kan ikke engelsk), men jeg hadde følelsen av at de var to vismenn som hadde kjent hverandre lenge og hadde mye å snakke om. Etter hvert fikk vi vite at han var en ganske berømt mann og hadde en svært vakker japansk kone.

Jeg og Dag, sammen med våre venner, har reist til Libanon, Syria, Jordan, Tenerife, Armenia, Latvia og Iran. Hver reise var full av eventyr. Hver gang ble jeg overrasket over hvor stor kunnskap Dag hadde om landene vi besøkte.

En gang i Libanon ønsket han at vi skulle besøke en hippodrom (en slags travbane) som ble bygget av romerske keisere for to tusen år siden. – Den ligger bare to kilometer sør for byen Sayda, sa han.

Vi reiste til Sayda og begynte å spørre folk om hvordan vi kunne komme oss dit. Men ingen hadde hørt om en slik hippodrom. Dag var likevel sikker på at den lå der. Vi bestemte oss for å gå sørover og spørre flere. Snart kom vi til en bensinstasjon. Vi spurte folk som jobbet der. De hadde bodd og arbeidet der hele livet, men hadde aldri hørt om noen hippodrom i nærheten.

Den gangen hadde ikke telefonene GPS, vet du. Vi ble skuffet. Det var allerede sent, og vi måtte tilbake til Beirut. Samme natt fløy vi til Norge.

Etterpå fikk jeg vite at Dag hadde rett. Bare én kilometer fra bensinstasjonen lå en svært gammel og imponerende hippodrom, bygget av romerske keisere!

Overalt hvor vi har vært, tok Dag tusenvis av bilder. Vi pleide å le av det. Men nå forstår jeg det, og jeg takker Dag for det. Mange bilder har blitt slettet, men noen finnes fortsatt. Nå, etter så mange år, ser vi på dem og husker de fantastiske dagene.

Dag er unik. Og han er min venn. Jeg er stolt av det.

For rundt 17 år siden ble jeg tildelt Nordtrønderhumanist-prisen, men jeg var i tvil. Jeg var sikker på at Dag Fjøsne fortjente den mer enn meg. Da Dag sluttet i jobben på voksenopplæringen og flyttet tilbake til hjembyen Oppdal, ga jeg prisen min til ham.

Vi hadde mye å snakke om. Da han fikk vite at Nordlig Regnbue skulle fortsette, ble han veldig glad. Da jeg spurte hva han savnet mest ved Levanger, svarte han ikke «Nordlig Regnbue».

– Trekkfuglene som flyr over himmelen i Levanger om våren.

Hva kan man si? Men i virkeligheten er det ikke så ille. Han har fortsatt mange venner i Levanger. Og alle veier fører gjennom Oppdal.

Dag er unik. Og han er min venn. Jeg er stolt av Dag!