Herold

Mens norske bønder er i gang med våronna, utspiller det seg en stille krise i de globale forsyningskjedene for matvarer.

Kina – verdens desidert største eksportør av svovelsyre – stenger ned eksporten 1. mai 2026. Samtidig har spenningene rundt Hormuzstredet kuttet av omtrent 45 prosent av verdens svoveleksport via sjøveien. Svovelsyre er ikke et eksotisk industrikjemikalie. Det er selve livsnerven i produksjonen av fosfatgjødsel, det næringstoffet som gjør at hvete, mais og ris kan vokse i de volumene verden trenger. Uten tilstrekkelig fosfatgjødsel kan avlingene falle dramatisk – mens mat prisene skyter i taket.

Sammenfalleter ikke tilfeldig, men det er heller ikke koordinert. Det er noe verre: det er et strukturelt problem skapt over tiår med naiv ressursgeopolitikk. Verden har tillatt seg å bli avhengig av én enkelt aktør for en kritisk innsatsfaktor i matproduksjonen. Kina eksporterte svovelsyre for 349 millioner dollar i 2024, mer enn 100 millioner dollar mer enn nest største eksportør. Når Beijing nå prioriterer egen vårplanting foran globale forsyningskjeder, er det fullt ut rasjonelt fra et kinesisk ståsted. For resten av verden er det et sjokk det vil ta lang tid å absorbere. Analytikere anslår at svovelsyreprisen hos alternative leverandører fordoblet på kort tid, og de merkes på gjødsel og derfor matvarepriser, og ultimativt forsyningssikkerhet.

Velkommen til Joker Nord

Det er i dette landskapet det er verdt å se mot norsk havbunn. Under Mohnsryggen og Knipovichryggen i Norskehavet, mellom Jan Mayen og Bjørnøya, ligger massive sulfidforekomster dannet av hydrotermal aktivitet langs havbunnens spredningsrygger. Disse forekomstene består av kobberkis, sinkblende og pyritt – mineraler der svovel ikke er et tilfeldig innslag, men en strukturell kjemisk bestanddel. Det er nøyaktig de samme mineraltypene norske gruver historisk eksporterte i enorme mengder frem til tidlig 1900-tall, da billig svovel fra oljeraffinerier utkonkurrerte dem. Og det er veletablert industrikjemi: ved smelting av kopper- og sinksulfider produseres svovelsyre som et standardbiprodukt. Boliden gjør dette i dag. Det er ikke fremtidsteknologi – det er en lang tradisjon.

Norge befinnerseg dermed i en uvanlig posisjon. Vi har potensielle svovelressurser på norsk sokkel, vi har erfaring med offshoreoperasjoner uten sidestykke, og vi har et velutviklet industrielt apparat for prosessering av metaller. En fremtidig utvinning av norske havbunnssulfider ville ikke bare levere kobber og sink og andre metaller til det grønne skiftet – den ville også kunne gjenopprette Norge som en kilde til svovelsyre for europeisk gjødselproduksjon. Det ville redusere avhengigheten av autoritære regimers eksportpolitikk og gjøre europeisk matproduksjon mer robust mot geopolitiske sjokk av nettopp den typen vi ser nå.

Men man måvære ærlig om tidslinjen. Ingen norske dyphavsmineraler vil redde årets avlinger. Kommersiell utvinning ser vi tidligst i 2030-tallet – dersom vi starter i dag. Men den geopolitiske lærdommen er klar allerede nå: kritiske innsatsfaktorer i matproduksjonen må ikke overlates til enkeltaktører med egne strategiske interesser. Norge bør se den pågående krisen som enda et argument for å akselerere realiseringen av havbunnsminerler på norsk sokkel, ikke for å haste inn i uforsvarlig utvinning, men fordi vi nå ser enda en kritisk sårbarhet i vår egen beredskap og uavhengighet – som disse havbunnsmineralene kan isolere mot. Det krever riktignok at det finnes politikere på stortinget som tar beredskap og matsikkerhet på større alvor en politisk maktakrobatikk – og det er jo slettes ikke sikkert.