Herold

Vi som reiser 14–15 timer for å komme oss til behandling har behov for å spise underveis. Er det virkelig nødvendig at noen manuelt skal sitte og vurdere noe så åpenbart?

Vi er kanskje ikke så sultne?

Statens satser for reiser over 12 timer er 736 kroner. Dette er satsen de som behandler reiseregningene våre, politikere i offentlig tjeneste og andre statsansatte reiser på – uten dokumentasjon, og automatisk basert på reisetid.

Vi som er pasienter får 284 kroner - for et helt døgn.

Vi er kanskje ikke så sultne?

Når reiseregningen sendes inn, registrerer vi når reisen starter og når den slutter. Systemet vet hvor lenge vi har reist.

Kan ikke systemet da automatisk regne ut at vi har reist lenge nok til å få lov til å spise – slik det er for andre som reiser for staten?

Uten at det skal brukes arbeidskraft på å avgjøre om vi faktisk trengte den maten eller ikke?

Resultatet i dag er at vi må vente over en måned på å få pengene tilbake.

Må vi virkelig be om lov til å sove?

Når vi bestiller hotell fordi timen starter tidligere enn vi rekker frem til Tromsø med kollektivtransport, er det fordi vi må.

Ikke fordi vi vil.

Systemet vet når timen starter. Det vet hvor vi reiser fra.

Likevel må dette behandles manuelt.

Skal vi virkelig stå med lua i handa og vente på at noen skal ha tid til å godta det åpenbare – at vi trenger et sted å sove?

De som reiser lengst, venter lengst

De som må reise lengst, er også de som har behov for mat og overnatting.

Det er nettopp disse sakene som havner i manuell behandling.

Og dermed er det også disse som må vente lengst.

Dette er ikke frivillig

Vi som må reise for å møte helsevesenet i en annen by har ikke valgt dette selv.

Det er ingen luksus å få lov til å reise med hurtigbåt eller taxi – eller å sove på et hotell vi uansett ikke får dekket fullt ut.

Det er en absolutt nødvendighet.

Når helsevesenet sparer betydelig med både penger og ressurser på å sentralisere, er det vi som må betale en del av regningen.

Den egentlige kostnaden

Det handler ikke bare om penger.

Det handler om å ofre en hel dag.

Med fatigue.

Med smerter.

Med bevegelseshemming eller andre ting som gjør reisen krevende.

Arbeidsgiver deltar i dugnaden ved å betale lønn for en hel dag.

Men vi betaler på andre måter.

Vi betaler egenandel på reisen. Begge veier.

Vi legger ut penger selv.

Og vi venter.

Dette er ikke komplisert

Når systemet allerede vet:

• når reisen starter
• når den slutter
• når timen begynner

Hvorfor må det da sitte noen og vurdere det som er helt åpenbart?

Dette er ikke kompliserte vurderinger.

Et enkelt spørsmål

Hvorfor skal det brukes arbeidskraft på å kontrollere om vi trenger mat og søvn – når systemet allerede vet svaret?

Det absurde er nettopp dette: Systemet sitter på fasiten, men de mellommenneskelige hensynene forsvinner i prosessen.

Dette handler ikke bare om saksbehandling.

Det handler om respekt for de som allerede har en tung bør å bære.

Og om et system som må fungere – også for oss som må reise lengst.