Herold

I en tid der Norge skal kjøpe militært materiell for hundrevis av antall milliarder, er det svært viktig at offentligheten får innblikk i hva vi faktisk kjøper og hvor pengene går. Mediefokus på kostbare anskaffelser kan bidra til mindre sløsing og mer forsvarsevne for pengene fellesskapet investerer.

For å kunne følge med på dette er åpenhet og ytringsfrihet nødvendige verdier å ivareta.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen har gitt mange løfter om åpenhet. La oss se på hvordan løftene følges opp i praksis.

En rådende oppfatning hos Forsvarets kommunikasjonssjefer er slik: Henvendelser fra journalister til Forsvarets personell bør innom minst ett unødvendig mellomledd i kommunikasjonsavdelingen.

Dette er ikke en generell kritikk av Forsvaret. Jeg har som journalist i årevis reist land og strand rundt og intervjuet militært personell på bakken, på sjøen og i luften. Så og si overalt har jeg møtt meget kompetente og hyggelige soldater. Det jeg kritiserer er Forsvarets manglende åpenhet og rotete mediehåndtering.

Jeg har stor forståelse for at i en usikker tid må det stilles høye krav til sikkerhet rundt Forsvarets personell og baser.

Men når Forsvaret prøver å legge all kontakt med media under et sentralisert overvåkningsregime, fremstår det ikke som relatert til sikkerhet eller kvalitetssikring av kommunikasjon.

Derimot fremstår det som et ønske om å ensrette budskap mest mulig.

Forsvarssjef Kristoffersen har sagt i Forsvarets podkast: «Jeg oppfordrer alle i Forsvaret til å snakke med media. Snakk med lokale media, skriv kronikker, bruk den ytringsfriheten vi har i Norge for det den er verdt.»

Han sa videre:

«Vi skal oppfordre til debatt. Vi skal fortelle om det vi gjør fordi hvis vi ikke forteller historiene våre så blir de glemt.»

Alle i Forsvaret bør bruke mulighetene de får til å fortelle om Forsvaret på godt og vondt, lød oppfordringen hans.

«Lederskap i Forsvaret skal dyrke åpenhet og samvirke», skrev Kristoffersen i Forsvarets grunnsyn på ledelse.

Hvis åpenhet er så viktig for forsvarssjefen, hvorfor må mediehåndtering på hans vakt gå via en unødvendig og tidkrevende byråkratisk prosess?

Og hvorfor er krav om anonymitet i intervjuer så utbredt i Forsvaret?

Nyhetsredaktør i Forsvarets forum, Mikal Hem, har spurt i fagbladet Journalisten:

«Hvorfor tar ikke folk i Forsvaret sjefen sin på ordet? Er ikke Kristoffersen tydelig nok når han formidler informasjon nedover i systemet? Gir han forskjellige beskjeder innad i organisasjonen og utad i media? Det som er sikkert er at ansatte i Forsvaret enten ikke har hørt forsvarssjefens oppfordring til åpenhet, eller ikke tror på den.»

Hem har også skrevet i Forsvarets forum at det å «sende forespørsler til forsvarssektorens kommunikasjonsmedarbeidere oppleves som å sende dem inn i et sort hull.»

En artikkel i Khrono i 2024 antyder at mangel på åpenhet i Forsvaret kan være et problem for akademia.

– Mitt forskningsmiljø har vært i kontakt med Forsvaret. Da har vi blitt møtt med skepsis til informasjonsdeling, sa NTNU-professor Ingrid Bouwer Utne.

Skepsis er uansett noe man merker i Forsvarets mediehåndtering. Her er noen eksempler. Problemet ligger primært på systemnivå, så det er ikke nødvendig å nevne navn.

I november 2025 kontaktet jeg Sjøforsvaret med forespørsel om å besøke en fregatt.

Jeg har vært om bord på mange militære fartøy og kjenner godt til sikkerhetskrav og prosedyrer. Forespørselen min ble i fem måneder sendt rundt og rundt mellom fire sjefer og en rådgiver.

Etter diverse svevende svar kom konklusjonen: En ny vurdering kan gjøres «til høsten».

Jo da, jeg var på marinebasen Haakonsvern og fikk gode intervjuer der. Men det var altså ikke dette henvendelsen gjaldt.

Byråkratisk trenering av kommunikasjon er godt skildret av Franz Kafka i romanen Slottet. Metoden går ut på å pulverisere ansvar:

«Hemmeligheten ligger i forskriften om kompetanse. Det er nemlig ikke slik, og kan i en stor levende organisasjon heller ikke være det, at bare én sekretær er den kompetente i enhver sak. Det er nemlig slik at én har hovedansvaret, men at mange andre også for visse delers vedkommende har en kompetanse skjønt den er mindre.»

Romanen fra 1920-tallet har direkte overføringsverdi for å forstå Forsvaret i dag.

Forsvarskommisjonen nevnte hvordan «ansvar og myndighet i Forsvaret ofte er fordelt på for mange aktører.» I drift og vedlikehold av fregatt må en fregattsjef forholde seg til hele 19 ulike organisasjoner, ifølge utredningen.

Da jeg var på Værnes garnison sist vinter og intervjuet ukrainske soldater, var det til stede under intervjuene (i tillegg til tolken) to lokalt HV-ansatte, pluss en rådgiver fra Forsvarets kommunikasjonsavdeling i Oslo.

Med andre ord: Intervjuene ble overvåket av tre personer som ikke hadde noen legitim rolle i selve intervjusituasjonen.

Jo større antall militært personell som overvåker et intervju, desto mindre er sjansene for at den man intervjuer vil snakke fritt.

Rådgiveren fra Oslo var angivelig med som «tilrettelegger», på tross av at en lokal HV-ansatt også kalte seg tilrettelegger: HV-mannen fortalte at han hadde brukt 30 arbeidstimer på tilrettelegging for mitt besøk, med henvisning til et komplisert Excel-ark.

I oktober 2025 hadde jeg en intervjuavtale på Rena leir med en ansatt i Hæren.

Men da jeg spurte om jeg hvor jeg kunne parkere bilen, viste det seg at han hadde glemt avtalen. Han beklaget og sendte meg til Elverum, der to soldater stilte til intervju. Men de krevde å være anonyme. Dermed fikk intervjuet liten verdi. En henvendelse for å sette opp en ny avtale er ikke besvart.

I sum ser man en etat der det er «business as usual» å ikke svare på henvendelser fra media. Eller de sendes på rundgang slik at ingen trenger å svare ja eller nei.

Forsvarssjefen har sin egen bokklubb på Akershus festning. Kanskje Slottet av Kafka kan være aktuell lesning der?