Herold

Arbeiderpartiet og Høyre har i fellesskap skapt en suksess som er bygd for å vare for Sylvi Listhaug.

Når Frp fredag morgen åpner sitt landsmøte på Gardermoen, er det et parti som strutter av selvtillit som møtes.

Når delegatene samles kunne de knapt fått bedre oppdrift, enn bråket om avgiftskuttene har gitt partiet de siste ukene.

Saken har utviklet seg til et mikrokosmos som forklarer det aller meste av velgervandringene inn mot Frp som landets klart største parti. Når Ap dagen før arbeidsfolkets hellige dag forsøker å oppheve vedtak om avgiftslettelser, kunne ikke Sylvi Listhaug ønsket seg en bedre presang før hun holder sin åpningstale.

Hun vet godt at det er dette som det forklarer Frps vekst, til og med i konsentrert form.

Skjalg Fjellheim

Fritt leide til Aps velgermasse

Bildet er nå tydelig. Målingene har stabilisert Frp rett i underkant av 30 prosent, mens trenden for Ap er fallende, til rundt 20 prosent. I Ap er frykten at Stoltenberg-effekten ikke lenger virker, og at man er på vei tilbake til de vonde tidene for halvannet år siden.

Under ledelse av Støre, Brenna og Vestre har Ap selv gjort Frp til en suksess som er bygd for å vare. Ap har valgt å være et parti for den øvre middelklassen. Derfor klarte heller ikke Ap å fornemme det breie folkelige opprøret om drivstoffpriser. Avgiftskuttene har lagt hele banehalvdelen åpen for Frp.

Listhaug har i realiteten fått fritt leide inn til Aps tidligere og ganske store velgermasse blant lavinntektsgruppene.

Les også Skjalg Fjellheim: Listhaug knuser Støre: Har knekt denne koden

Det er antakelig helt feil å si at Frp sin seiersgang skyldes at velgerne i by og land har blitt radikaliserte og har satt kursen mot høyre i store flokker. Utviklingen i norsk politikk kan bedre forstås i spenningsfeltet mellom det som fremdeles er et stort sosialdemokratisk velgergrunnlag, og det brede lag som for tiden opplever fravær av et troverdig sosialdemokratisk parti.

Servert på sølvfat

Når det gjelder frafalne Høyre-velgere, så må det vel være rett å si at Frp-dronningen fra Sunnmøre fikk dem servert på et sølvfat, uten egentlig å jobbe veldig hardt for dem. I Vesterålen holdt Høyre-ordfører Sture Pedersen på å falle av stolen da det gikk opp for ham at partiet hans ikke lengre sto på at drivstoffavgiftene skulle settes ned fra 1. mai.

Det var han nok ikke alene om, jeg har knapt sett maken til utskjelling som Nikolai Astrup ble gjenstand for på sin egen Facebook side der han forsøkte å begrunne krumspringene.

Ap og Høyre – som to dråper vann

Høyrevelgerne kommer av seg selv til Listhaug, når Astrup og Søreide kløner det til og bidrar til at velgerne oppfatter Arbeiderpartiet og Høyre oppfattes som kliss like, nesten som to dråper vann, systemtro partier som på hver sin måte har konkludert med at man ikke kan hjelpe et bredt tverrsnitt av lokale bedrifter og arbeidsfolk akkurat nå.

Les også Hans Geelmuyden: Folk vil ha Sylvi – ikke Støreide

Frp har i lang tid truffet bredt med politikk for innvandring og integrering, advarsler om innretningen på det grønne skiftet, og offentlig sløsing. På andre områder har partiet blindsoner, for eksempel vil Frp gi de store tech-gigantene fritt leide inn i norske hjem og hjerner. Akkurat på dette punktet har Frp helt glemt slagordene om å beskytte den norske, kulturelle identiteten.

Et annet eksempel er norsk matproduksjon, der partiet også der, gjennom urgammel markedsliberalistisk logikk importert fra andre kontinenter, virker lett frikoblet fra virkeligheten i et grisgrendt land.

Det er en påminnelse om at i Frp er det de gamle dogmene om ultraliberalisme som fremdeles rumler rundt i kroppene på en del av profilene.

Sånn sett fremstår Frp som et mystisk paradoks, på enkelte områder er det frislipp på alt av reguleringer, på andre områder kan ikke partiet få nok av dem.

Les også Erik Stephansen: Sylvi mot Støre i 1. mai-duell: Her er vinneren

Teft for folk flest

Over tid har partiet utviklet en enestående politisk teft for hva som rører seg blant folk. I energipolitikken snakker Listhaug om politisk kontroll på markedet og alt det hun vet hva folket vil ha, mens hun overlater til Støre å argumentere mot det folk flest vil ha.

Her lar ikke Støre seg be to ganger. Han er mot kjernekraft, som folk ønsker velkommen, og for det mange ikke vil ha, havvind og vindmøller på land.

Men så er det som om de liberalistiske spøkelsene fra Bolkesjø fremdeles roter rundt i lillehjernen hos Listhaug og hennes flokk. For 30 år siden sto dette tankegodset i veien for Frp som bredt folkeparti, og det samme kan nok komme til å skje igjen.

Frps akilleshæl

Partiets sjel er også en akilleshæl. De tviholder på noen skrivebordsteorier partiet har importert fra utlandet, med ganske liten aksept for hvordan Norge historisk er skrudd sammen.

Men det er slett ikke sikkert velgerne straffer dem for det. Det er lite som biter på Frp for tiden. Oppturen var godt i gang sa Jens Stoltenberg vendte tilbake til norsk politikk, det sto det i veien for regjeringsmakt i fjor høst.

Nå ser veien ut til å ligge åpen fram mot 2029, noen målinger peker i retning av rent flertall sammen med Høyre, som må lære seg å leve med sin nye og selvforskyldte rolle som den vesle juniorpartneren på borgerlig side.