Herold

Jarlsberg-spaltist Olaf Brastad dveler denne gang litt ekstra ved nyskapningen Holmestrand Musikkfest, samtidig som han ser for seg hvordan byen og kulturlivet kan bli noen år fram i tid.

Tenk om vi var enkle skapningersom så alt i grått. Vårt forhold til lyd var vondt eller behagelig, og lite beveget oss annet enn varmt og kaldt, sult og metthet og forplantningsdriften. Da ville det vært enkelt å være kommunedirektør og politiker.

Eller ville det værtbehov for politikere?

Nå når det våres, bekles det nye rådhuset med tegl mens naturen spruter rundt oss. Biorama, vårt kulturhus, har nyss blitt fylt med kjente artister som Kork og Sunde og Vamp. I den nære horisont venter vil på bluesfestivaler på Barkost og i sentrum. Holmestrand Musikkfest med et kobbel av nasjonalt og internasjonalt kjente artister skal gjøre byen under fjellet fra 18. til 21. juni og lade opp til Eidsfossfestivalen uken etter og Sande Jazzfestival på ettersommeren.

Spaltist: Olaf Brastad

Og publikum sitter ikke hjemme og sturer over manglende vidd og menneskelig uforstand i kommunale dokumenter. De stiller opp ikke kun i protest. De stiller opp fordi de ser nødvendigheten av å leve et liv i andre fasetter enn grått.

Jeg dveler litt ekstra ved Holmestrand Musikkfest. Den velkjente sanger og skuespilleren Tora Augestad flyttet for vel et halvt år siden til byen vår. Kjappere enn svint startet hun å mobilisere sitt kunstneriske nettverk og etablerte Holmestrand Musikkfest med hensikt å skape en tradisjon.

Tora (46) tør å satse: – Noen spør meg «Hvorfor i huleste Holmestrand?», men det er ikke vanskelig å svare på

Jeg tillater meg å ha mer enn en viss kjennskap til kulturlivet når jeg sier at dette er den største kulturbegivenheten i vår by i hens minne. Som Kongsberg Jazzfestival og Slottsfjell henvender Holmestrand Musikkfest seg langt utover kommunen, men vi må huse tilreisende uten å ha hotell. Heldigvis har vi gjestfrihet og Airbnb. Neste år har vi kanskje ikke kulturhus.

Jeg gleder meg til den nye veien åpner om få uker, og vet at mange fortsatt mener dette er unødvendig og dyrt. Så husker vi vel ti år tilbake da heisdebatten preget spalter og kaffeprat. Hukommelsen min popper også opp med skepsisen til å fornye havnefronten snart tyve år tilbake. Dra meg baklengs inn i fuglekassa, sa Marve Fleksnes.

Se for dere gammelordførerne Svele og Brastad med hver sin leilighet i det fordums rådhus. Nesten hver dag sjekker vi høreapparatene før vi griper fatt i rullatorene og stavrer oss til mimremøte. Vi har mangt og meget å snakke om, men henfaller lett til enetaler om veggenes historier. For oss har huset blitt et levende kulturminne, og gammelordfører Brastad takker stadig gammelordfører Svele for hans standhaftighet da folk ville noe annet med huset. At Sveles høreapparat stadig faller ut, spiller ingen rolle for trivsel og selvtilfredshet. Historiene blir for mange og for gjentagende til det.

– En spennende by trenger mer enn benker og planter

Da velger jeg meg alternativet hvor vi etter våre høreapparat- og rullatorrutiner tar heisen ned og møtes i første etasje på Kjærsenteret. Vi stavrer oss etter hvert ut på vei mot den nesten bilfrie Langgata. Når vi passerer Kulturhuset, snakker vi om lørdagens konsert hvor Tora Augestad og Marinemusikken fremførte vår ungdoms slagere, kveldens korøvelse og morgendagens rockeverksted.

Alt mens vi med en viss skadefryd flirer av demensbandets utsolgte konsert i Biorama kommende lørdag, og understreker livsvisdommen i at vi høster som vi sår.

Da begynner det å likneen by dette her, da begynner det å likne en drøm.