Skolefravær krever ansvar, ikke pekelek
Aftenpostens sak om økende skolefravær er viktig, men den overser dessverre det debatten stadig prøver å slippe unna: Når fravær bygger seg opp over tid, skyldes det at systemet har tillatt det.
Ja, noen fraværssaker handler sikkert om «skulk». Men også da har kommunen oppfølgingsplikt. Med ny opplæringslov fra 1. august 2024 er det ikke lenger rom for å late som om fravær først blir et kommunalt ansvar når det har blitt bekymringsfullt høyt.
Lovgivers intensjon var nettopp inngripen før eleven har mistet vesentlig opplæring, med store konsekvenser som resultat. Oppfølging betyr derfor mer enn fraværsregistrering. Kommunen må undersøke årsakene, samarbeide med foresatte og relevante instanser, og sette inn og evaluere målrettede tiltak. Helt til eleven er tilbake på skolen og har en tilfredsstillende opplæringssituasjon. Intet mindre.
Som lovgiver påpekte, og Sivilombudet bekreftet i 2024, må fraværsoppfølgingen også ses i sammenheng med pliktene kommunen har etter reglene om skolemiljø og tilpasset opplæring. Fravær må derfor forstås som et symptom. De færreste seksåringer møter opp første skoledag med et ønske om ikke å høre til.
Det er her Arbeidstilsynets definisjon av stress blir ubehagelig presis:
«Arbeidstakerne opplever stress når det stilles større krav og forventninger i jobben enn det de er i stand til å takle, mestre eller kontrollere. Arbeidstakere som opplever stress over lengre tid kan utvikle alvorlige fysiske og psykiske helseproblemer.»
For skolebarn som allerede er presset langt forbi tålegrensen, er ikke løsningen mer press. Løsningen er reelle tilpasninger etter individuelle forutsetninger og helsefaglige råd. Et samordnet lag rundt barnet som forstår sammenhengen mellom skolens krav, barnets faktiske mestringsevne og helseskaden som oppstår når gapet mellom dem får vedvare.
Både regiondirektør i NAV Trøndelag, Torbjørn Aas, og lektor og debattant Inger Bjørne-Fagerli peker på det samme:
Vi mangler ikke innsikt, vi mangler handling. Barn og unge blir stående mellom instanser i et system som griper inn for sent, unnlater å samhandle, forskyver ansvar, og først mobiliserer hjelp når løpet allerede er kjørt. Når kostnadene har blitt uakseptable, både menneskelig og økonomisk.
Da er det ikke først og fremst foreldrene som har sviktet. Det er systemet.
Den gode nyheten er, slik Aftenposten påpeker, at skuta fortsatt kan snus.
Som regiondirektør i NAV Trøndelag, Torbjørn Aas, skriver, vet vi allerede hva som virker: Trygge voksne. Mestring. Fellesskap. Aktivitet.
Problemet er bare at det koster. Men utenforskap koster fortsatt mer.