Herold

Politikere gjentar ofte uttrykket «alle skal med» fordi det gir et bilde av et samfunn der ingen faller utenfor. Der alle skal ha like muligheter, uansett bakgrunn eller økonomi. Slagordet fungerer sikkert godt i politiske valgkamptaler, særlig når forskjellene i samfunnet øker. At barn skal ha like muligheter, også at familier som står i et presset hverdagsliv skal få støtte.

Virkeligheten oppleves for mange i dag er en helt annen hverdag. Folk jobber, de står på, de gjør alt som forventes av dem, men likevel ligger mange våkne om natten og lurer på hvordan de skal få økonomien til å gå rundt.

For disse familiene handler det om mat på bordet. Det handler om at barna skal få være med på det som andre barn tar som en selvfølge. Det handler om å slippe å velge mellom strømregningen og klær barnet trenger. Når prisene øker raskere enn inntektene, blir livet blir en kamp som tærer på både den psykiske helse og egen verdighet.

Likevel forventes det at folk skal stå i det. At de skal møte på jobb som vanlig, smile og late som om alt er greit. Det finnes ingen sykmelding for å være utslitt av bekymringer. Det finnes ingen støtteordning for dem som er psykisk slitne av å være fattige.

Det er barna som rammes hardest. De som ikke kan være med på idrett fordi årsavgiften er for høy. De som ikke kan delta på aktiviteter fordi utstyret koster mer enn familien har råd til. De som ikke kan feire bursdag fordi det ikke er penger til det, eller dra på sommerferie som vennene gjør. Dette er mennesker som lærer altfor tidlig at de står utenfor, uten at de selv har gjort noe galt.

Dette er ikke bagateller. Dette er forskjeller som følger barn videre i livet. Forskjeller som skaper skam, utenforskap og en følelse av å være mindre verdt. Når en familie som jobber og gjør alt riktig, likevel ikke klarer å gi barna sine det andre barn får, da er det ikke familien det er noe galt med. Da er det systemet og politikken som ikke fungerer.

Derfor må dette sies høyt og ofte nok for at styresmaktene forstår hva som skjer når prisene på matvarer går til himmels, når renta er blitt ca. 5–6 %, når drivstoff koster mellom 20 og 30 kroner literen, også når støtten fra staten ikke holder tritt med utviklingen. Mange opplever at kravene til å delta i samfunnet blir høyere enn det de klarer å leve med.

Hvorfor skjønner ikke de som styrer og har makt til å gjøre noe med dette, lytter til dem som kjenner presset på kroppen hver eneste dag? Ingen foreldre skal velge mellom mat og fritidsaktiviteter til sine barn. Ingen barn skal stå utenfor fordi foreldrene ikke har råd. Ingen familie skal skamme seg over noe de ikke kan styre.

Det handler om dette samfunnet som politikerne sier at «alle skal med», da må de i det minste sørge for at det faktisk er mulig.