Herold

Hvert år går partier og stemmer på høyresiden til angrep på 1. mai, ofte med forslag om å fjerne fridagen. Det bygger på en ganske spesiell antakelse: at kampen er over. At forskjellene ikke øker, og at makt ikke i økende grad samles på færre hender.

Men det er vanskelig å kjenne seg igjen i.

For vi lever i en tid hvor folk flest kjenner på at hverdagen blir vanskeligere, og hvor verden føles mer utrygg. Vi ser til USA, der milliardærer får stadig mer makt, mens arbeidsfolk må kjempe for helt grunnleggende rettigheter. Vi ser til Europa, der ytre høyre vokser og politikken blir hardere og mer splittende.

Det er nettopp derfor 1. mai fortsatt trengs.

For 1. mai er ikke en dag for nostalgi. Det er en dag for håp.

Historien vår viser det tydelig: Samfunn blir ikke mer rettferdige av seg selv. De blir det fordi folk organiserer seg, står sammen og tar kampen.

Og det skjer fortsatt.

Arbeidsfolk går til streik, står i tøffe forhandlinger og krever bedre rettigheter. Nye bevegelser vokser fram.De nekter å akseptere økende forskjeller og mindre trygghet.

Det minner oss om noe viktig: Framtida er ikke gitt.

Den formes av politikk. Den formes av oss.

Derfor er håp ikke naivt. Håp er politisk.

Alternativet er verre. Når folk mister troen på framtida, er det kreftene som spiller på frykt og splittelse som vinner fram. Vi har sett det før, og vi ser det nå.

Men når folk har håp, bygger vi et sterkt samfunn, som står støtt, selv i møte med en urolig verden.

I Norge har vi gode forutsetninger for nettopp det. Ikke fordi vi er heldige, men fordi vi har valgt det. Vi har valgt sterke fagforeninger. Vi har valgt å organisere oss. Vi har valgt et samfunn der vanlige folk får sin del av verdiskapingen.

Det er det som skaper små forskjeller.

Men det er ikke en selvfølge framover.

Vi ser likevel at øker forskjellene, også her hjemme. Boligmarkedet stenger folk ute. Makt samles blant noen få mektige i verden. Og altfor ofte fremstilles det som uunngåelig.

Det er det ikke.

Ulikhet er ikke natur. Det er resultat av politiske valg.

Og det betyr at det også kan endres.

Spørsmålet er ikke om utviklingen kan snus. Spørsmålet er om vi vil.

Da holder det ikke bare å advare mot det vi er imot. Vi må også være tydelige på hva vi er for: et samfunn med mindre forskjeller, et tryggere arbeidsliv og flere muligheter for vanlige folk.

Det er det 1. mai handler om.

Ikke å se bakover, men å jobbe framover.

For håp er ikke noe som bare finnes. Det er noe vi skaper.

Og framtida er ikke skrevet. Den skal skrives av oss.