Herold

Arbeidernes dag, 1. mai, er mer enn en fridag. Det er en dag som samler folk, under faner, paroler og i fellesskap. En påminnelse om at rettigheter og trygghet i arbeidslivet ikke er gitt oss i gave, men er kjempet fram over tid.

Arbeidernes internasjonale kampdag handler om styrken i fellesskapet, om ansvar for hverandre, og om hva vi skylder hverandre når noen står svakt.

Når vi samles til 1. mai i år, gjør vi det med nyhetsbildet tett på oss. Det er krig i Europa, konflikt i Midtøsten og økende uro også i land vi ofte sammenligner oss med. I USA ser vi hvordan arbeidstakeres rettigheter utfordres, og hvordan retten til å organisere seg settes under press. Dette minner oss om at rettigheter ikke er vunnet én gang for alle. Det merkes i arbeidslivet, i lokalsamfunnene våre og i hvilke verdier som settes under press.

Disse verdiene tilhører ikke bare historien. De utfordres i dagens samfunnsdebatt, også her hjemme. Forslaget om å fjerne 1. mai som offentlig fridag har skapt sterke reaksjoner, særlig etter utspill fra KrFU‑lederen. Å redusere dagen til et spørsmål om økonomi eller politisk nøytralitet er å overse hva den faktisk representerer, nemlig rettigheter, fellesskap og solidaritet i arbeidslivet, og grunnlaget for velferdsstaten.

For FO og våre 38 000 medlemmer på landsbasis er dette helt konkret. De jobber i barnevern, Nav, skole, helse og omsorg, og møter konsekvensene av politiske prioriteringer hver eneste dag, i møter med mennesker som trenger støtte, tid og trygghet.

Derfor er markeringen av 1. mai viktigere enn på lenge. Det er en dag som minner oss om at ingen skal stå alene. For mange av våre medlemmer er det å stå sammen helt avgjørende i en arbeidshverdag preget av stort ansvar, tidspress og for lav bemanning, og det sier mye om hvilken betydning solidaritet har i arbeidslivet. Den samme støtten håper vi også at de streikende i hotell‑ og restaurantbransjen har fått kjenne på, gjennom solidaritet fra fagforeningskamerater i andre forbund. Når arbeidsvilkår står på spill, stiller vi opp for hverandre.

Vår solidaritet stopper ikke ved egne arbeidsplasser eller landegrenser. Arbeiderbevegelsen har alltid løftet blikket utover egne vilkår. Derfor støtter FO også Norsk Folkehjelps 1. mai‑aksjon, som i år går til Sudan, der lokale krefter arbeider for å holde lokalsamfunn sammen midt i en alvorlig humanitær krise.

Årets lønnsoppgjør handler om mer enn kroner og øre. Det handler om hvem som får uttelling for jobben de gjør, og hvem som betaler prisen når ressursene ikke strekker til. For flere forbund handler oppgjøret også om forskuttering av sykepenger, og om retten til økonomisk trygghet når man blir syk. FO kjemper for bedre lønn for sosialarbeidere, ei lønn som faktisk gjenspeiler utdanning, ansvar og kompetanse. Samtidig står vi opp for frontfagsmodellen og et samfunn med små forskjeller, fordi vi veit at store forskjeller svekker tillit og fellesskap.

Ingen skal måtte grue seg til å gå på jobb. Likevel er det realiteten for altfor mange sosialarbeidere som opplever vold, trusler og hets i arbeidshverdagen. Dette henger sammen med høyt ansvar, arbeid tett på mennesker i krise og altfor ofte for lav bemanning og svake systemer rundt dem som står i førstelinjen.

Alvoret ble brutalt tydelig da vår kollega Tamima Nibras Juhar ble drept mens hun var på jobb i august i fjor. Spørsmålet som står igjen, er ubehagelig, men nødvendig: Er vi tryggere nå? Svaret er dessverre nei. Trygghet på jobb er ikke den enkeltes ansvar. Det handler om systemer, ledelse, ressurser og reelle risikovurderinger. Ingen skal måtte være redde når de går på arbeid.

Dette henger tett sammen med likestilling. FO er en feministisk organisasjon fordi vi ser at kvinnedominerte yrker systematisk undervurderes, både økonomisk og i hvordan ansvar, belastning og kompetanse verdsettes. Når arbeid preget av omsorg, relasjoner og høy emosjonell belastning ikke gir tilstrekkelig lønn eller beskyttelse, er det et politisk valg.

Til slutt handler dette om lokalsamfunnene våre. Om kommuner som har mulighet til å satse på forebygging, fagfolk og trygge tjenester. Forebygging er ikke bare et prinsipp, det er det som gjør at færre havner i krise senere.

Vi har stått i urolige tider før. Hver gang har fellesskapet vært vår styrke. Det må det være også nå.