Herold

Debatten om matberedskap i Norge preges ofte av begrensninger: lite dyrkbar jord, tøft klima og lange avstander. Alt dette er riktig. Men det er bare halve bildet. For i Nord-Norge finnes det også et betydelig og undervurdert mulighetsrom.

Hvis vi meneralvor med totalforsvaret, må vi begynne å se nordområdene som en ressurs.

Nord-Norge er ikke og vil aldri bli et kornkammer. Men det er heller ikke der styrken ligger. Regionen har noen av de beste forutsetningene i landet for gras- og beitebasert produksjon. Lange sommerdager gir god vekst i grovfôr, og store utmarksområder gir tilgang på beite i verdensklasse. Dette gir et klart fortrinn innen produksjon av melk, storfekjøtt og ikke minst lam.

Landbruket i nordproduserer kjøtt- og meieriråvarer under arktiske forhold som gir et særpreg få andre regioner kan tilby. Dyr på beite i store utmarksområder, kombinert med produksjon i kjølig klima, gir råvarer med høy kvalitet og god smak. Midnattssola, naturen og opplevelsene som trekker turister til landsdelen, er også en del av fortellingen om maten. Dette gir en tydelig arktisk identitet – og et potensial som i dag ikke utnyttes fullt ut.

Men selv med disse fortrinnene øker ikke produksjonen av seg selv. Landbruket i nord er avhengig av stabile rammevilkår og tilstrekkelig lønnsomhet for å kunne investere og utvikle produksjonen. Skal vi styrke matberedskapen, må vi legge til rette for at det faktisk er mulig å produsere mer av det som er realistisk å produsere her.

Det betyr atNord-Norge kan produsere mer mat. Ikke alt – men mer av det som faktisk er mulig.

Men økt produksjon forutsetter også etterspørsel. Her spiller det offentlige en nøkkelrolle. Hvert år kjøper stat, kommuner og offentlige institusjoner inn store mengder mat til barnehager, skoler, sykehus og Forsvaret.

I dag brukesdette handlingsrommet for dårlig. Offentlige anskaffelser kan i langt større grad vektlegge kvalitet, beredskap, leveringssikkerhet og produksjonsforhold. Dette er kriterier som i praksis styrker norsk matproduksjon – og særlig produksjon i områder der den har størst beredskapsverdi.

Ved å bruke innkjøpsmakten mer strategisk kan det offentlige bidra til å sikre avsetning for norske råvarer, gi økt forutsigbarhet for bønder – og dermed legge grunnlag for økt produksjon. Dette er særlig viktig for Nord-Norge, der økt etterspørsel kan være avgjørende for å opprettholde og utvikle produksjonen.

Men her møtervi en realitet som altfor ofte undervurderes i den nasjonale debatten: rovdyrpresset.

Tilstedeværelsenav rovdyr som jerv, gaupe og ørn skaper betydelige utfordringer for beitenæringa. Tap av dyr er én side av saken. Like viktig er belastningen det påfører både dyr og mennesker.

For dettehandler ikke bare om økonomisk risiko – det handler om dyrevelferd.

Beitedyr som utsettes for rovdyrstress kan oppleve uro, skader og i verste fall langvarig lidelse før de dør. Økt rovdyrpress fører også til mindre bruk av utmarksbeite.

Vi står dermed i et reelt dilemma: Hvordan sikrer vi både rovdyr og beitedyr gode livsvilkår samtidig som vi opprettholder matproduksjonen?

Konsekvensen i dager at beitebruk reduseres – ikke fordi ressursene mangler, men fordi risikoen, både for tap og for dyrevelferd, blir for høy.

Dette er alvorlig. For når beitedyr forsvinner fra utmarka, mister vi ikke bare matproduksjon. Vi mister også evnen til å utnytte en av Norges største, fornybare ressurser. Utmarksbeite kan ikke erstattes med importert kraftfôr i en krisesituasjon. Det er nettopp denne typen produksjon som gjør matberedskapen sterk.

Skal vi snuutviklingen, må vi også være villige til å justere rovdyrforvaltningen. Et nylig ekspertutvalg har pekt på behovet for å redusere bestandsmålene for jerv og gaupe i Nord-Norge. Dette forslaget støtter vi. Ikke ved å flytte belastningen til andre deler av landet, men fordi dagens mål i for stor grad forutsetter at beitedyr skal utgjøre en vesentlig del av næringsgrunnlaget i nord.

En mer realistisk forvaltning må i større grad ta utgangspunkt i tilgjengelige naturlige byttedyr, ikke i en forutsetning om at sau og rein skal dekke dette behovet.

Utviklingen gårfeil vei. Gårdsbruk legges ned, rekrutteringen svikter, og produksjonen faller. Dette skjer ikke fordi naturen setter en absolutt grense, men fordi rammevilkårene ikke er tilpasset ambisjonene om økt matproduksjon. På få år har slaktingen av småfe ved Nortura i Målselv falt betydelig.

Skal vi snu utviklingen, må vi tørre å prioritere. Landbruk i nord kan ikke vurderes kun ut fra kortsiktig lønnsomhet. Det må også vurderes som beredskap.

Analyser fraForsvarets forskningsinstitutt peker på at Norge i dag er sårbart som følge av høy importavhengighet og lange, komplekse forsyningslinjer. I en krise eller konflikt kan disse bli brutt, og særlig i nord vil presset på logistikk og transport øke.

Pandemien ogøkt geopolitisk uro har vist hvor sårbare globale forsyningslinjer er. I en krisesituasjon vil lokal matproduksjon være avgjørende.

Det betyr ikke at rovdyr ikke skal ha plass i norsk natur. Men det betyr at forvaltningen må bli mer realistisk og bedre tilpasset områder der beitenæringa er avgjørende. Uten en bedre balanse – der både dyrevelferd og matproduksjon tas på alvor – vil potensialet i Nord-Norge forbli nettopp det: et potensial.

Derfor må vi investere i Nord-Norge – ikke fordi det er billigst, men fordi det er klokest.

Det betyr bedre økonomiske rammer for bønder, økt investeringsstøtte og en tydelig satsing på rekruttering. Det betyr også å ta i bruk ny teknologi og kunnskap for å tilpasse produksjonen til nordlige forhold.

Men det betyrogså å ta rovdyr og dyrevelferdsutfordringene på alvor.

Mulighetsrommet ligger i å utvikle det Nord-Norge er best på: mer beitebasert produksjon, bedre utnyttelse av utmark – og en forvaltning som gjør det mulig å bruke disse ressursene i praksis.

Dette handler ikke bare om landbruk. Det handler om sikkerhet.

Et sterkere landbruki Nord-Norge vil gjøre hele Norge mindre sårbart. Det vil styrke beredskapen, sikre bosettingen i nord og bidra til at vi har mat også når importen svikter.

Vi har ikke råd til å la være.