Herold

Rundt Mjøsa rives transformatorstasjoner. Bygg som kunne fått nytt liv, men som i praksis behandles som om de må bort.

Tenk om en tidligere transformatorstasjon kunne blitt til en barnehage, et velhus eller et kulturhus. Mange tomme industribygg har fått nytt liv på denne måten. For elektriske anlegg er virkeligheten en annen: her er riving fortsatt standard.

I arbeidet medvår diplomoppgave «TRAFO TRANSFORMED» ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo har vi kartlagt 70 slike bygg rundt Mjøsa. Minst 19 av de kartlagte stasjonene er allerede revet. Hvor mange som faktisk har forsvunnet, vet ingen.

Da vi kontaktet NVE høsten 2025, fikk vi et tydelig svar: «Det finnes ingen samlet oversikt.»

Vi river altså bygg uten å vite hva vi river.

Samtidig finnes det en praksis som er vanskelig å forstå.

I utgangspunktet skalnettanlegg rives når de ikke lenger er i drift. I regelverket står det at «ved nedleggelse plikter den tidligere konsesjonæren å fjerne det nedlagte anlegg og så langt det er mulig føre landskapet tilbake til naturlig tilstand» (energilovforskriften § 3–5 bokstav d). Resultatet er at riving ofte blir førstevalget.

Dette gjelder også bygninger som er solide, sentralt plassert og fullt mulig å bruke videre.

Et eksempel er sekundærstasjonen på Brøttum i Ringsaker. Et karakteristisk og godt bevart bygg fra 1917, som nylig var lagt ut for salg. Bygget har i flere år vært i privat eie, og byggets fasade er i dag heldigvis regulert til bevaring.

Likevel ligger det i systemet at slike bygg i utgangspunktet skal bort. Det er vanskelig å forstå at dagens regelverk legger til grunn at dette elegante tårnet automatisk skulle blitt revet dersom det ble tatt ut av drift i dag.

Dette skjer samtidigsom vi snakker om gjenbruk, sirkulærøkonomi og behovet for å redusere utslipp i byggebransjen.

Myndighetene peker på at gjenbruk kan være mulig. Samtidig overlates ansvaret til nettselskapene. Resultatet er en praksis der riving blir standardløsningen.

Ikke fordi alle bygg må rives, men fordi ingen rutiner sikrer at de vurderes først.

Transformatorstasjonene er en del av historien om hvordan Norge ble elektrifisert. Mange av dem er bygget med stor arkitektonisk bevissthet, og ligger plassert midt i lokalsamfunn. Kanskje du går forbi enhver dag til jobb, til butikken, eller når du skal levere barn i barnehagen?

Likevel behandles de som midlertidige. Når funksjonen forsvinner, forsvinner også bygget. Hva skjer når vi mister denne biten av norsk historie som er så tydelig til stede i nærmiljøene våre?

I Hamar finnes det flere større transformatorstasjoner. Ajer, Vestbyen, Hjellum, Greften, og ikke minst ærverdige Børstad. For oss er det vanskelig å se for seg at disse byggene skulle rives uten at mulighetene for gjenbruk er seriøst vurdert.

Vi mener ikke at alle transformatorstasjoner skal bevares. Men vi mener at alle bør vurderes.

Dystingbo transformatorstasjon står i dag som et litt slitent og delvis ubrukt bygg utenfor Ridabu skole. Hva skjer når dette bygget mister sin funksjon? Skal det rives, eller kan det bli en ressurs for skolen eller en lokal organisasjon?

I vår kartleggingfinner vi blant annet sju større transformatorstasjoner i Hamar, to i Løten, elleve i Ringsaker og seks i Stange. Og enda flere på andre siden av dammen.

Dette er ikke enkelttilfeller, men en betydelig bygningsmasse.

I vår diplomoppgave arbeider vi konkret med noen av disse tekniske anleggene, og undersøker hvordan de arkitektonisk kan få nytt liv som steder for mennesker, aktivitet, kultur og fellesskap.

At en transformatorstasjon rives er ikke hverdagskost. Men når disse byggene først går ut av drift, mener vi at aktørene bør anerkjenne potensialet som finnes i dem. Undersøk alternativene før man går til en forhastet konklusjon om å rive!

I samtaler medmyndigheter og nettselskaper sitter vi igjen med et tydelig inntrykk: Dette blir ikke gjort i tilstrekkelig grad. Vi savner refleksjoner fra regionale og lokale aktører som fylkeskommunen, kommunene og Elvia.

Spørsmålet er enkelt:

Hvorfor har vi en praksis der bygg rives som hovedregel, før vi har undersøkt hva de potensielt kan bli, og hva de kan gi tilbake til lokalsamfunnet?