Herold

Bit for bit har skoltene blitt slipt og skurt.

Skoltenes historie etter 1826 er historien om en folkegruppe presset fra alle kanter.

Før grensedragningen klarte skoltene å opprettholde sine sesongboplasser og -områder der ingen stat kunne bu. Med faste grenser kunne nasjonalstatene gripe inn – og gjøre det de ville med sine skolter.

Skoltene havnet dermed midt i seismiske krefter og nederst på de tektoniske platene:

• Øst-vest-storpolitikk
• Ortodoks og luthersk religion
• Nordsamiske og skoltiske minoritetsinteresser

Bit for bit har skoltene blitt slipt og skurt.

Russland marginaliserer alle finsk-ugriske folk

I Russland hadde skoltene en viss frihet sammenlignet med allmuen, særlig i tsartiden før 1917. Samtidig fungerte skoltenes ortodokse tro også som en forlengelse av russisk tilstedeværelse i grenseområdet.

St. Georg-kapellet i Neiden, oppført rundt 1565, står fortsatt som et symbol på dette.

I dag er situasjonen en annen. Finsk-ugriske grupper i Russland er marginalisert, og deres organer er ofte kontrollert av myndighetene. I praksis ser vi at representanter som møter på vegne av disse folkene i stor grad er utpekt eller godkjent av staten, og ikke fra uavhengige miljøer.

Finland likebehandler minoritetene

I Finland ble skoltene etter andre verdenskrig tilbudt nye bosettingsområder etter tapet av Petsamo. Først slo de seg ned ved Bottenviken, før de fikk flytte til Inari og Sevettijärvi.

Her finnes fortsatt levende skoltisk språk og kultur. Skolesystemet i Inari gir et realistisk tilbud både på skoltisk, enaresamisk og nordsamisk. Her ligger ikke den nordsamiske platen høyere enn de andre.

I Norge diskriminerer man finsk-ugriske folk seg imellom

Til tross for rollen som stormakt innen urfolksrettigheter, støttet av oljemilliarder, har den levende skoltekulturen i praksis gått tapt.

Årsakene er flere.

• Finske bønder dyrket opp områder rundt Varangerfjorden. Dette utgjorde bare rundt én prosent av arealet og har liten betydning i helhetsbildet. Det viser at flere grupper var involvert i bruken av området.
• Reinbeitedistriktene som dekker det meste av arealet administreres i dag av nordsamiske miljøer, både på kontor og beite.
• Sametinget har hatt flere tilfeller der skoltenes interesser skulle ivaretas, men hvor ressursene i praksis har tilfalt det nordsamiske. Dette gjelder blant annet prosjekter med russisk side.
• Også i språkspørsmål ser vi diskrimineringen. Neidenelva omtales gjerne som Njávdámjohka (nordsamisk), mens det skoltiske navnet Njauddâmjokk i liten grad brukes. Et lite søk på Google Maps synliggjør det samiske kjøret mot skoltene.

I dag må man innom et nordsamisk museum i Neiden. Der formidles nordsamene sin versjon om skoltenes historie i Sør-Varanger og på Kola.

Kirkebygg spilte en viktig rolle i grensedragningen

Frem mot 1826 konkurrerte øst og vest om å bygge kirker og kapeller i området for å markere tilstedeværelse. Av og til små bygg – men med stor symbolsk betydning.

Den russiske enklaven rundt Boris Gleb-kirken på østsiden av Pasvikelva gjør at alt vann i elva passerer russisk territorium før det renner ut i Bøkfjorden. Slike løsninger er ikke tilfeldige – de finnes langs flere grenser mot Russland.

Opprinnelig gikk forhandlingsutgangspunktet fra Lyngstuva til ytterste punkt på Kolahalvøya.

Området hadde tidligere vært definert som et fellesområde gjennom avtalene i 1323 og 1326 mellom Sverige/Finland/Norge og Novgorodrepublikken, der ingen av partene hadde full kontroll.

Den 16. mars 1340 inngikk kvenene en egen avtale med kong Magnus Eriksson – konge av Sverige/Finland, Norge og Skåne – om forvaltningsrett i området.

Skoltenes område strakte seg sannsynligvis helt til Tana. Stedsnavn som Sirma og Masjok peker i den retningen.

Man valgte ikke å forlenge Tanaelva som grense helt ut til Tanafjorden.

Skoltene og finnene ble holdt utenfor i forhandlingen

Forhandlingene i 1826 inkluderte ikke skoltene. Heller ikke finske stemmer var representert.

Fra norsk side var dette trolig en fordel. En sterk finsk og skoltisk delegasjon ville kunne svekket forhandlingsposisjonen.

I ettertid ser vi konsekvensene. For skoltene sin del hadde det i dag vært bedre om Norge øst for Tanaelva, eller øst for Neidenelva og St. Georg-kapell, hadde blitt en del av Finland.

Når vi i dag diskuterer minoritetspolitikk, bør vi ta inn over oss at skoltene er et konkret eksempel på hva som skjer når folkegrupper havner nederst.

Fra stormakter til Sametinget – samme resultat

Likevel er det nettopp dette NSR og Sametinget i liten grad løfter frem. De reagerer i dag på 200-årsmarkeringen, men har over tid selv bidratt til å svekke skoltenes språk, synlighet og posisjon i Norge.

Spørsmålet er derfor det samme som i 1826: Hvem blir invitert inn – og hvem holdes utenfor?

Når NSR nå kritiserer Finnmark fylkeskommune, bør de også se på egen praksis.

Skoltene ble ikke bare satt til side av stormakter i historien – de har også blitt det i moderne norsk minoritetspolitikk.

Først når dette erkjennes, kan man snakke troverdig.