Herold

Driften av Kalfaret sykehjem er lyst ut på anbud. De siste månedene beskriver en av beboerne som ganske grusomme.

(Bergensavisen): Eva Leknes flyttet inn på Kalfaret sykehjem tidlig i fjor høst.

Da var det kun noen måneder siden sykehjemmet ble plukket ut som ett av to hvor driften skal lyses ut på anbud.

Leknes er redd nyheten har gått hardt utover driften av sykehjemmet.

BA omtalte alt i fjor at mange hadde sluttet ved Arna Helseheim.

Også på Kalfaret har 4 personer sluttet, til sammen utgjorde de 2,26 årsverk. Ett av årsverkene kan ifølge byrådet knyttes opp mot konkurranseutsettingen.

Leknes vet ikke hvordan det har vært før, men i den tiden hun har bodd ved sykehjemmet har lite fungert som det skal.

– Og det har bare blitt verre. Det blir færre kjente ansikter og mindre og mindre ressurser, sier hun.

Om det henger sammen med konkurranseutsettingen, vet hun ikke, men tenker sitt.

– Vi får ikke så mye informasjon, så det er stor usikkerhet både for oss som bor her, men også blant de ansatte, har jeg inntrykk av.

– De ansatte har for lite tid

Sykehjemmet er forholdsvis lite. Det har plass til 34 personer.

Det jobber 29,3 årsverk på sykehjemmet fordelt på 45 ansatte.

– Det er mange ukjente ansikter, og noen som ikke har fått opplæringen de trenger. Det er folk som ikke vet hvordan de skal stikke for å ta en blodprøve, sier Leknes.

Hun vil få frem at hun syns alle som jobber ved sykehjemmet er veldig hyggelige, og at hun opplever at de gjør sitt beste, men at rammene de har er veldig dårlige.

– Jeg tror mange gruer seg for å gå inn til pasienter, fordi de vet at de ikke har tid til å hjelpe skikkelig.

Hun forteller at personalet ofte ikke har tid til å snakke ferdig med henne, og at hun ikke får tid til å fortelle hva hun trenger eller ønsker hjelp med.

Personalet unnskylder seg ifølge Leknes med at de har flere pasienter enn henne som trenger hjelp og at personalalarmen ringer i ett sett.

Advarer sønnen

Selv er Leknes forholdsvis frisk og klar, og kan klare seg mye selv. Men hun har amputert en fot, og trenger hjelp til å komme seg opp i stolen sin og til å vaske seg på ryggen.

På armen til Leknes har hun et armbånd som hun kan bruke til å utløse en alarm. Hun har også en rød snor ved sengen med samme funksjon.

Alarmen utløser hun innimellom for å få hjelp til enkle, hverdagslige ting, som å åpne et vindu, men også ved en nødssituasjon.

– Hvis den utløses skal noen minst stikke hodet innom for å se at alt går bra. Hvis jeg trenger hjelp til noe som kan vente, kan de komme innom senere, forteller Leknes.

Men ofte har hun opplevd at det tar lang tid før noen kommer innom i det hele tatt.

– Mange ganger har jeg sittet i over én time før noen kommer innom.

Hun kan se klokken på fylkeskommunens bygg fra vinduet sitt, og forteller at hun bruker den til å følge med på tiden som går.

– Selv om jeg er ganske frisk, så har jeg nesten ikke blod. Det vet de som jobber her. Derfor er det skremmende at jeg blir sittende så lenge. De kan jo ikke vite om det har skjedd noe alvorlig med meg eller ikke.

Hun sier at hun sender meldinger til sønnen sin når det er noe.

– Så han kan være forberedt hvis noe skulle skje.

– Som hva da?

– Nei, at jeg plutselig sovner vekk.

– Fikk oppklippet håndkle som klut

Haakon Alexander Leknes som er Leknes sin sønn er med når BA besøker sykehjemmet. Det samme er hans far Hans-Jørgen Foss Iversen.

Sønnen forteller at at han er redd noe skal skje hans mor.

– Jeg er bekymret for at hun plutselig skal være vekk på grunn av noe som kunne ha vært avverget.

Samme dag som BA er på besøk, forteller hun at det tok to timer fra morgenstellet hennes begynte til hun satt i stolen sin.

– De kom hit, tok blodprøver og ga meg et vaskefat. Jeg vasket meg, men trengte hjelp til å vaske ryggen. Så jeg ble sittende her, halv påkledd og vente i lang tid på at de kom for å hjelpe meg med det.

Andre ganger forteller hun at hun ikke får medisinene sine til riktig tid.

– Det kan gå mange timer. Da forskyves de neste medisinene, og så må noe kanskje utgå den dagen.

Utover at de ansatte har for dårlig tid, for mye å gjøre og for dårlig opplæring og/eller manglende faglig kompetanse, opplever Eva Leknes at sykehjemmet mangler ressurser.

– For eksempel får hvert rom ett sengeskift i uken. Hvis en trenger mer enn det, så har en det ikke. Siden jeg vet at andre trenger det mer enn meg har jeg sagt at de kan skifte sjeldnere hos meg, slik at de har nok sengetøy til å skifte hos dem som trenger det.

Ifølge Leknes har det også vært et problem å ha nok utstyr.

– De har vært tomme for alt. Håndklær og vaskekluter spesielt. En morgen fikk jeg en liten frynsete lapp som vaskeklut. Det var et håndkle som de hadde klippet fra hverandre, sier hun.

Sønnen forteller at hun en annen gang fikk et håndkle som måtte brukes som både klut og håndkle.

– I dag fikk jeg faktisk både håndkle og klut, en litt fillete klut rett nok, sier Eva.

– Kan ikke bli verre

I tillegg til at hun har lite blod, har hun diabetes, og mener at sykehjemmet ikke klarer å legge til rette måltidene.

– Etter at jeg amputerte foten har jeg også vært undervektig og trenger litt mer næringsrik mat, men porsjonene vi får har bare blitt mindre og mindre. Noen ganger er det bare en liten barneporsjon.

Maten som serveres syns hun heller ikke er noe god.

– Vi får kanskje god mat fire-fem ganger i året. Ellers er det pinntørr fisk, i hjelkokte gulrøtter og en gang fikk vi betasuppe med kun poteter i, sier hun og viser frem et bilde av maten.

Selv om hun har fått beskjed om å legge på seg, er det ikke alltid hun klarer å spise det hun blir servert. På grunn av diabetesen er det heller ikke alt hun kan spise så mye av, for eksempel poteter, pasta og brød som inneholder mye stivelse.

– En gang serverte de noe de kalte for baccalao, uten at det var noe fisk i den. Det virket nesten som om det var rester av ting fra kjøleskapet, noe kjøtt, poteter og ihjelkokte gulrøtter i en brunsvart saus. Jeg har også opplevd at det er ansatte som trenger instruksjoner for å vite hvordan de skal tilberede et bløtkokt egg.

Nå vil Leknes helst vekk, til et annet sykehjem.

– Er du bekymret for at private skal ta over driften?

– Nei, ikke nå lenger. Nå er jeg glad hvis det blir privatisert, for det kan ikke bli verre enn det er.

– Tar det på største alvor

Helsebyråd Marte Monstad (Frp) oppgir at hun tar tilbakemeldinger som den fra Leknes på det største alvor.

– Det skal være trygt og godt å bo på sykehjem i Bergen. Det er alvorlig dersom en beboer opplever utrygghet, manglende oppfølging, forsinket medisinering eller at grunnleggende behov ikke blir ivaretatt, skriver hun i en e-post.

bio marte monstad

Ifølge helsebyråden har grunnbemanningen på sykehjemmene vært presset over tid, og skriver at de derfor har styrket denne med 100 nye årsverk.

Hun oppgir også at det har vært gjennomført pårørende- og beboermøter knyttet til konkurranseutsettingen, og at det er sendt ut informasjonsbrev. Nå varsler hun en ny runde for å sikre at informasjon når ut.

Monstad skriver videre at mange forhold påvirker turnover ved sykehjem, og at ikke alle oppsigelser kan knyttes direkte til anbudsutlysningen.

– Jeg syns likevel at det er viktig å presisere at Kalfaret sykehjem ble plukket ut for konkurranseutsetting nettopp fordi de har hatt utfordringer over tid med for eksempel høy turnover. Nye drivere har nå alle muligheter til å komme inn og snu den negative utviklingen og sikre en mer stabil drift.

Ifølge Monstad har det ikke vært rapportert om støy eller uro på Kalfaret sykehjem blant ansatte, men oppgir at det har blitt formidlet spørsmål og usikkerhet knyttet til konkurranseutsettingen.

Populære videoer