Herold

Når studenter allerede under utdanningen snakker om at de ikke ser for seg et langt arbeidsliv som sykepleier, er det et varsku vi må ta på alvor.

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland tok til orde for å avvikle 1. mai, hvor hun viser til at dagen har blitt en fridag for «kontorfolket», mens «arbeiderne» ofte må jobbe.

Hun har beregnet at kostnadene av en offentlig fridag tilsvarer 3.700 sykepleierårsverk, og foreslår heller å bruke pengene til å nettopp ansette sykepleiere.

Jeg er enig med Hovland at vi trenger flere sykepleiere, og det er positivt at hun ønsker å prioritere flere sykepleierårsverk. Men der stopper også enigheten. For meg er 1. mai en viktig kampdag, som norsk arbeidsliv har behov for.

Flere ansatte alene løser lite

Som en som snart skal begynne å jobbe som sykepleier, vil jeg si dette tydelig: Når jeg går i tog 1. mai, er det ikke bare for å kjempe for bedre vilkår for meg selv, men for alle sykepleierne og sykepleierstudentene som er på jobb denne dagen.

Flere ansatte alene løser lite, hvis vi ikke samtidig gjør noe med årsakene til at folk slutter. Uten bedre lønn, lavere arbeidsbelastning og mer forutsigbare arbeidshverdager, vil nye sykepleiere fort forsvinne ut av yrket igjen. Kampen for flere sykepleiere er derfor også en kamp for bedre arbeidsvilkår.

Sykepleie er et fantastisk yrke. De høye søknadstallene til sykepleierutdanningen i år viser at yrket oppleves som meningsfullt og viktig for mange unge. Likevel slutter én av fem sykepleiere innen ti år. For meg er dette bevis nok på at 1. mai fortsatt er en høyst nødvendig kampdag.

For det er nettopp det 1. mai er: en kampdag. En kampdag for alle arbeidsfolks rettigheter, der vi sammen sier tydelig ifra om at nok er nok.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=89841

Må tas på alvor

Skal vi sykepleiere klare, og ønske, å stå i yrket over tid, må lønna opp og arbeidsbelastningen ned. Den emosjonelle belastningen må tas på alvor, ikke bagatelliseres som «en del av jobben». Turnusene må organiseres slik at det faktisk er mulig å ha en reell work-life-balance.

Hvis vi ikke tar disse utfordringene på alvor, er det ikke bare sykepleierne som betaler prisen. Det er pasientene våre, kollegene som står igjen og tilliten til velferdsstaten vår.

Et helsevesen som konstant går på sparebluss, er ikke bærekraftig – verken for dem som jobber der eller dem som er avhengige av det.

Derfor går jeg i tog 1. mai. Fordi jeg ønsker et arbeidsliv som er mulig å stå i.

Populære videoer