Herold

Det var interessant at ordfører Roger Evjen i et formannskapsmøte testet skøytekunnskapen i en uformell quiz forleden. Dårlige svar skyldes vel først og fremst for ung alder på de fleste formannskapsmedlemmene.

La meg røpe litt mer omkring Mizurina-navnet, som dukket opp rundt 1955, og oppfinnerne var en guttegjeng på Fosser. Ole Lang, Helge Lang, Ole Melby, Aage Engh, Svein Melleby og Hroar Braathen med Kåre Norum som leder.

I OL i Oslo 1952 tok skøytestjernen Hjalmar Hjallis Andersen 3 gull på de lengste distansene, men det var ingen norske på pallen på 500-meter sprint. Vi visste imidlertid at Norge hadde en coming man på sprinten, godeste Alv Gjestvang fra Skreia på Toten, men kanskje kunne en skøytebane på Fosser bidra til å få opp interessen for skøytesporten herover også. Vi hadde jo en Fossergutt, Arne Gulbrandsen, som allerede i 1954 hadde blitt tatt ut på skøytelandslaget – sammen med Knut Kupper'n Johannessen.

Egentlig startet ideen om en skøytebane på Fosser tidligere, men det var i Vika i sørenden på Øvre Fossersjøen. Der var det imidlertid vinterstid stor aktivitet med skjæring av isblokker, som mange bønder med mjølkekyr trengte for å bevare kvaliteten på melka.

Kjøleskap, langt mindre frysere, var nærmest ikke eksisterende, men det fantes løsninger med kombinasjon naturis og tørris. Isblokker fra Øversjøen på 50x50x50 cm størrelse var salgsvare. Min far, Haakon Braathen, som drev bensinstasjon på Løken, hadde isbinge bak verkstedet på Auto’n. Isbingen var på cirka 4x4meter i grunnflate og 2–3 meter høy. Bingen ble fylt med sagflis i bunnen og tettstabla isblokker før det ble fylt på sagflis mellom hvert lag av isblokker oppover i bingen. Isbingen ble kledd utvendig med liggende bakhonfjøler, og tak av bølgeblikkplater.

Isskjæringen på Sjøvika gjorde det vanskelig med å lage skøytebane mellom hullene etter isblokkene, selv om vintrene var mye mer stabile med frost den gang, og mange isblokkhull frøs igjen etter en periode med kuldegrader. Derfor hadde vi skøytebane i Vika i flere år, dog ikke helt etter Mizurinametoden.

Etter hvert trakk våre idrettsaktiviteter, både sommer og vinter, opp til fotballbanen ved Fosser Stasjon. Vi var nemlig så heldige at bygdas vannlevering hadde blitt veldig bra etter at Maltjern Vannverk var blitt leverandør med nylagt rørledningsnett på plass, og på dette anlegget var det på Fosser en vannkum med vannhydrant, som for oss ved sprøyting av skøytebanen var kjærkommen.

Det ble etter hvert sprøyting på land, med lange kvelder, ja også enkelte ganger lange netter. Ved endt sprøyting av isen la vi de gamle frosne brannslangene på sparken og dro opp til det varme verkstedet til Kåre Norum. Her ble slangene tint og klargjort for neste sprøyting på Mizurinabanen.

OL i italienske Cortina Dampezzzo

OL 1956 foregikk for det meste i den Nord-Italienske byen Cortina Dampezzo, men skøytekonkurransene foregikk på en liten innsjø på størrelse med et middels stort tjern, Mizurina-sjøen, 1756 m.o.h., altså høyfjellsbane. Her var det lagt opp til naturis, men de oppdaget akkurat det samme som vi hadde opplevd på Fossersjøen, at store naturisflater sprekker opp av kulda, og det gikk ikke med skøyteløp på oppsprekt is.

Italierne løste problemet med å skjære løs isen fra land på sjøen, slik at det var ei råk rundt den løse, store isflata, hvor skøytebanen lå. Råka ga etter is-skjæringa hel is uten sprekker! Genialt! Dette måtte vi kunne bruke på Fossersjøen også! Når Cortina hadde Mizurinasjøen, kunne Fosser ha Fossersjøen! Men skøytebanen på Fosser havnet på «land!»

Men det blei mye moro med Mizurina-navnet, og det brukes den dag i dag. Også må jeg ikke glemme at Alv Gjestvang tok bronse på 500 meter.

På vegne av FossergjengenHroar Braathen