Herold

Bent Høie har helt rett: tiltakene som rammet barn og unge under pandemien var for strenge. Hva burde vært gjort annerledes?

Kunnskapen om risikoen med strenge smitteverntiltak som rammet barn og unge kom på plass fra starten av pandemien, og ble levert som etterspurt til regjeringen.

Det er bra at de som satt i beslutningsposisjoner nå erkjenner at tiltakene ikke var forholdsmessige.

Dette handler om mer enn barn og unge. Det tyder på at det er behov for å diskutere hvordan kunnskap i fremtidige kriser skal bli tatt hensyn til underveis.

Tidligere helseminister Bent Høie (H) har i et intervju med Dagbladet 12.april 2026 erkjent at koronatiltakene mot barn og ungdom var for strenge under pandemien.

Han uttrykker at det er «lærdom å hente» fra koronakommisjonens rapporter, og peker på at myndigheten for tiltak mot barn og unge ble overført til kommunene og at lokale tiltak ble for strenge.

Utsagnet føyer seg inn i rekken med myndighetspersoner som erkjenner at barn og unge ble truffet for hardt. Det er bra å erkjenne at feil ble gjort.

Etterpåklokskap kan være klokskap – men hva er det nye vi har lært? Kunnskapen var der – det var handlingene som manglet. Hva kunne regjeringen og myndighetene gjort annerledes?

Mange rapporter

La oss spole tilbake og se på hvordan dette så ut for oss som fulgte barn og unge tett under pandemien.

Over natta ble det besluttet å stenge ned alt av velferdstjenester som har betydning for barn og unge – med unntak av alvorlig øyeblikkelig hjelp. Barnehager, skoler, fritidstilbud – alt ble stengt.

Raskt fikk regjeringen på plass en koordineringsgruppe bestående av alle sektormyndigheter som hadde befatning med barn og unge.

Gruppa leverte 15 rapporter om situasjonen for barn og unge til regjeringen. I tillegg ba regjeringen om særskilte råd fra et ekspertutvalg som skulle vurdere konsekvensene av tiltak i skoler og barnehager, og leverte to rapporter.

Hva var budskapet i rapportene? Vi vet og visste også da mye om hva som er viktig for barn og unge. Sosialt samvær, struktur i hverdagen, kompetente voksne som «ser» deg. Det er derfor vi i Norge har barnehage til alle, vi jobber for å forsterke «laget rundt barnet».

Når dette blir borte over natta vil sårbare barn få utfordringer. Og for barn i risikosonen kan det bli svært alvorlig. Vi trenger ikke vente for å se effektene – det er kunnskapen om nytten av et godt velferdstilbud som gjør at dette er innført. Vi har det ikke til pynt.

Vi erfarte at tjenestene responderte raskt med å stenge ned. Det ble betraktet som å «være flink» jo mer man stengte. Åpne opp igjen, derimot, viste seg å være vanskelig.

Vi fulgte med på flere variabler og gjorde undersøkelser som ble delt med regjeringen. Men, som det også ble påpekt i rapportene, langtidsvirkningene for en hel barnebefolkning kunne man jo ikke måle da.

Kampen om skolene

Skolene som struktur og sosial arena for barns oppvekst er viktig for trivsel og utvikling. FHI samlet kunnskap nasjonalt og internasjonalt om smitte hos barn.

Etter hvert ble denne kunnskapen tydelig; barn var hverken en viktig smittekilde og heller ikke spesielt utsatt for alvorlig sykdom eller død.

Til tross for dette opplevde ekspertutvalget og koordineringsgruppen det som en «kamp» om å holde skolene åpne. Tiltakene var for strenge i forhold til nytten ut fra kunnskapsgrunnlaget som forelå.

Rødt nivå i trafikklysmodellen ble i praksis stengte skoler med hjemmeundervisning, særlig for ungdommen. Det var ingen fritidsaktiviteter og tillatelse til å være sammen med et lite antall venner.

Kommunene kunne oppjustere fra gult nivå til rødt, men kunne ikke nedjustere til grønt selv om de ikke hadde et eneste smittetilfelle i kommunen.

Regjeringen hadde myndighet og mulighet til å begrense tiltakene som ble innført dersom de hadde ønsket. Det er for lett å peke på at det var kommunene som la på strenge tiltak, når regjeringen la godt til rette for at det var mulig.

Signalet fra regjeringen var tydelig, at det var strenge tiltak som var normen.

Det var ikke bare ekspertutvalget og koordineringsgruppa som fulgte med. Daværende Barneombud Inga Bejer Engh etterspurte gang på gang hvordan behovet for koronatiltak ble veid opp mot risikoen for barn og unge etter hvert som kunnskapen kom.

Forholdsmessighetsvurderingene og avveiningene som ble gjort, ble ikke dokumentert, og har derfor ikke vært mulig å etterprøve.

Tidligere FHI-direktør Camilla Stoltenberg har i ettertid uttalt at verken Koordineringsgruppa, Barneombudet eller FHI ble lyttet til i tilstrekkelig grad hva gjaldt konsekvenser for barn og unge.

Hadde kunnskapen

Høie hadde altså kunnskapen tilgjengelig fra våren 2020, og trengte ikke å vente hverken på koronakommisjonen, kororonautvalget eller situasjonen i Stavanger nå for å ha kunnskap om de alvorlige konsekvensene av skolestenging, rødt nivå, reduserte fritidsaktiviteter og tilgang på tjenester for å vite dette.

Rapportene forespeilet nettopp situasjonen som Høie nå peker på: at strenge tiltak ville kunne få alvorlige konsekvenser, og risikoen økte med varigheten av tiltakene.

Regjeringen hadde barn og unge som prioritert gruppe, men det var vanskelig å se hva en slik prioritering resulterte i av konkrete beslutninger utover å være et fromt ønske.

Høie trekker også frem at Rogaland nå vil utvikle et sterkere samarbeid mellom ulike etater som møter vanskeligstilte barn for å gjøre det lettere å «trykke på den røde knappen». Det er viktig og prisverdig.

Det er vanskelig å se at det var noen rød knapp som ble trykket på for barn og unge i pandemien.

Vi støtter Høie fullt og helt i at barn og unge ble truffet for hardt under pandemien. Det er viktig å trekke lærdom av feil man erkjenner.

Det vil komme nye kriser, kanskje er det kunnskap om konsekvenser for barn som ikke lyttes til, kanskje er det annen kunnskap man bør lytte mer til.

Det ville vært interessant å høre refleksjoner rundt hvilke vurderinger som faktisk ble gjort, og hva som burde vært gjort annerledes. Det har vi ikke sett noe til, hverken fra Høie eller andre som satt sentralt i beslutningsprosessene.