Hvem gikk foran da det brant? De frivillige
Plus
Ingen brannalarm eller lĂ„s pĂ„ dametoalettet pĂ„ COP30 â men Brasil fortjener ros uansett.
Hvem gikk foran da det brant? De frivillige
Ingen brannalarm eller lĂ„s pĂ„ dametoalettet pĂ„ COP30 â men Brasil fortjener ros uansett.
â Altfor liten vilje til Ă„ gjĂžre mer
Symbolikken i situasjonen er sÄ god at man nesten kunne lure pÄ om det hele var iscenesatt.
Penger alene kan ikke redde regnskogene
Hvorfor Norge ikke har rÄd til Ä kutte i fredsbygging
Debatt
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Vestens arroganse kom tydelig til uttrykk under klimatoppmÞtet, COP30, i Belém. Ikke bare ble sluttresultatet en villet politikk som fyrer oppunder en allerede brennende klode, men ogsÄ holdningen overfor vertslandet kommuniserte en tydelig ovenfra-og-ned-holdning.
Jeg ble oppriktig skuffet da Tysklands forbundskansler Friedrich Merz beskrev hvordan alle han reiste med, var lettet over Ä komme tilbake hjem til «et av verdens vakreste land» fra «dette stedet», i et intervju om COP30. Han hevdet at ingen av dem han snakket med Þnsket Ä bo i Belém.
Den tyske statslederens ord er et godt bilde pÄ hvorfor internasjonalt klimasamarbeid er sÄ vanskelig: Egoisme, mangel pÄ respekt og arroganse.
Da jeg kom til Belém som observatÞr pÄ klimatoppmÞtet, mÞtte jeg en levende og vakker by med parker, kultur og natur midt i bykjernen.
I BelĂ©m finnes natur overalt: Fra et dovendyr som henger rolig i et tre ved en bussholdeplass, til mango som vokser midt i sentrum og faller ned pĂ„ fortauet. Det er noe vakkert med at man kan kjenne at Amazonas er levende â helt fysisk.
Samtidig mÄ jeg vÊre Êrlig: Belém var ikke det beste valget for Ä huse en gigantisk internasjonal konferanse.
Begrenset overnattingskapasitet gjorde det vanskelig for bÄde delegasjoner og sivilsamfunn Ä finne tak over hodet. MÞtelokalene var sÄ varme at det gikk utover mÞtene, maten var for dyr for de med svÊrt begrensede ressurser, og det manglet lÄs pÄ dametoaletter.
Men disse tingene er ingenting sammenlignet med de alvorlige utfordringene: Ingen brannalarm kunne hĂžres da det brĂžt ut brann i en paviljong.
Men da brannen oppsto, reagerte frivillige og sikkerhetsvakter umiddelbart, og sÞrget for at folk ble ledet trygt ut. De som ble skadet, var nettopp de som lÞp for Ä ta fram brannslokningsapparater og hjelpe andre. Uten deres mot kunne situasjonen blitt langt verre. Det stÄr det respekt av.
Symbolikken i situasjonen er sÄ god at man nesten kunne lure pÄ om det hele var iscenesatt. Det veltet fram store flammer i de siste timene av en pÄgÄende brannslokking av klimakrisen. Og hvem er det som hjelper til? De frivillige, de modige, de som ser at det er behov for ansvar der hvor ingen andre tar det.
Det var ikke den tyske forbundskansleren, for Ä si det slik. Og akkurat slik er det med den ekte klimakrisen ogsÄ.
Brasils vertskap gjorde at vi fikk mer fokus pÄ sentrale elementer i klimakrisen: Regnskogen og urfolks rettigheter. Det hadde nok ikke skjedd om ikke mÞtet var lagt nettopp til Amazonas.
Brasil er ogsĂ„ et land som har en lang vei Ă„ gĂ„ for Ă„ hĂ„ndtere egne utslipp, i likhet med Tyskland. Men, skal vi ha noe som helst hĂ„p om Ă„ finne en felles lĂžsning, mĂ„ vi jobbe sammen og anerkjenne at vi alle mĂ„ bidra â ikke vĂŠre arrogante.
Derfor vil jeg si dette: Brasil og Belém gjorde sitt beste med ressursene de hadde. Ingen by er perfekt, men Ärets vertsland viste engasjement, gjestfrihet og vilje til Ä fÄ oss et steg nÊrmere klimahandling. Det betyr noe.
Innlegget er levert av Ung debatt, et selskap som formidler unge meninger til norske aviser.