Når toppolitikere navngir sivilsamfunnsansatte, trues både tryggheten og ytringsfriheten.

Det handler om hvor grensen går for ansvarlig samfunnsdebatt

Når toppolitikere navngir sivilsamfunnsansatte, trues både tryggheten og ytringsfriheten.

Ulstein har bidratt til å vri fram et fordreid bilde av vårt arbeid og vårt arrangement.

Debatt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Debatten om antisemittisme har de siste ukene tatt en ny og urovekkende retning.

Det som burde vært en prinsipiell samtale om hvordan vi bekjemper hat, har blitt et landskap der enkeltpersoner uten offentlig rolle utpekes og eksponeres av toppolitikere.

Det rammer ikke bare dem som navngis. Det rammer hele sivilsamfunnet.

En av våre ansatte er blitt et tydelig eksempel på denne utviklingen. Hen arbeider administrativt, har ingen lederrolle, er ikke talsperson og har aldri søkt offentlig oppmerksomhet.

Likevel valgte partileder Dag Inge Ulstein (KrF) å navngi vedkommende på direktesendt TV under Dagsnytt 18 den 10. november, basert på et innlegg han hadde hentet fra hens private sosiale mediekonto.

Han hevdet at innlegget kunne tolkes som antisemittisk – og gjorde personen til et nasjonalt anliggende. Hva en partileder gjør på privatpersoners sosiale medier, er vanskelig å forstå.

At en partileder bruker sin posisjon til å trekke fram navnet på en ikke-offentlig person med palestinsk bakgrunn, er dypt alvorlig. Det er ikke legitim politisk kritikk. Det er eksponering av en person uten makt, og det er en form for politisk overvåking som i praksis skremmer mennesker bort fra å ytre seg.

Når ansatte ved Antirasistisk Senter, som ikke har politiske oppgaver, risikerer å bli dratt inn i en hard og polarisert offentlighet, skapes det en nedkjølende effekt som setter hele organisasjonen under press.

Konsekvensene har vært massive. Personen ble anmeldt for hatefulle ytringer – en sak som senere ble henlagt, men som likevel skapte stor belastning.

Etter navngivningen har hen mottatt hets, trakassering, rasistiske kommentarer og er blitt hengt ut med fullt navn på ytre høyre-flater. Jeg selv er blitt kalt «en musling som bør dra hjem».

Andre ansatte, inkludert de hos oss som allerede bærer voldsalarm og lever med hets, er blitt navngitt og omtalt på høyreekstreme og kristenkonservative nettsider. Dette ødelegger arbeidsmiljøet, øker risikoen for våre ansatte og gjør det vanskeligere å utføre vårt arbeid trygt.

Uken før vår Krystallnatt-markering spredte Ulstein usanne påstander. På sin Facebook-side skrev han at arrangementet «i praksis bidrar til å nøre opp under antisemittiske forestillinger».

Det er feil, og det er respektløst overfor de jødiske deltakerne som faktisk var til stede og bidro til et verdig arrangement mot hat og diskriminering. Å påstå noe annet er å undergrave både markeringen og deltakerne.

Når det israelske utenriksdepartementet endte med å omtale Norges statsminister som «antisemitt», kommer det ikke fra ingenting. Narrativet er importert fra en norsk offentlighet der desinformasjon og politisk heksejakt har fått spre seg.

Det er vanskelig å se dette som annet enn en konsekvens av at Ulstein har bidratt til å vri fram et fordreid bilde av vårt arbeid og vårt arrangement.

Dette handler om mer enn én ansatt. Det handler om hvor grensene går for ansvarlig samfunnsdebatt.

Skal politikere kunne bruke makten sin til å peke ut sivilsamfunnsarbeidere som «problemer» eller «fiender» i et offentlig ordskifte som allerede er hardt nok? Skal ansatte som ikke er talspersoner eller i ledelsen i frivillige organisasjoner, måtte frykte å bli dratt inn i politiske konflikter de ikke står i? Sånn kan det ikke være.

Når makt brukes til å peke ut enkeltpersoner uten offentlig rolle, svekkes ikke bare tryggheten til dem som rammes. Det svekker ytringsfriheten, det svekker demokratiet og det innsnevrer uavhengigheten og tryggheten til det sivile samfunn.