Vi kan ikke lukke øynene for æresrelatert kriminalitet!
Noe av det mest ubehagelige med æresrelatert kriminalitet er hvor lett det er å se en annen vei.
Dette handler ikke om enkelthistorier. Det handler om systemer, normer og kontroll som styrer menneskers liv, også her i Norge. Og det skjer her.
For mange unge, særlig jenter, er frihet ikke en selvfølge. Den er betinget. Overvåket. Begrenset.
Æresbegrepet kan styre hele hverdagen og brudd på familiens normer kan få alvorlige konsekvenser: sosial kontroll, vold, tvangsekteskap og i verste fall drap. Dette er ikke kultur. Det er kriminalitet.
Langsiktig innsats
I Stortinget 21. april løftet Lubna Jaffery frem regjeringens ambisjoner for likestilling. Hun pekte på at arbeidet er komplekst og krever langsiktig innsats. Det er riktig. Men nettopp derfor må vi stille det spørsmålet som ikke kan ties i hjel: Hvor tydelig er innsatsen mot æresrelatert kriminalitet? Hvor konkrete er tiltakene for dem som lever under sosial kontroll? Altfor ofte pakkes denne debatten inn i berøringsangst. Vi er redde for å si noe feil. Redde for å stigmatisere. Men hva er alternativet?
At vi tier, mens unge mennesker lever under press, frykt og kontroll? Dette er ikke et marginalt problem.
Det er en del av norsk virkelighet. Og det krever handling. Vi må tørre å snakke om det. Vi må tørre å stille krav. Og vi må stå opp for dem som ikke får bestemme over egne liv. Dette handler om grunnleggende rettigheter. Om frihet. Om likestilling. Og det handler om ansvar. Ansvar for politikere. Ansvar for hjelpeapparatet. Ansvar for oss som samfunn.
Det enkleste er å se en annen vei.
Stille krav
Men det er også det farligste. Og derfor er det ikke lenger godt nok med brede formuleringer og gode intensjoner. Når regjeringen snakker om likestilling, må det også gjelde de mest sårbare, de som i dag lever med kontroll, frykt og begrenset frihet. Da holder det ikke å snakke ullent. Da holder det ikke å være redd for å trå feil. Da må man tørre å være tydelig. Tørre å stille krav. Og tørre å handle.
Hvis ikke, svikter vi nettopp dem likestillingspolitikken er ment å beskytte.