Herold

Debatten om ny ungdomsskole i Brumunddal har blitt intens. En debatt vi i Pensjonistpartiet Ringsaker følger med argusøyne.

I dag samles Utvalg for oppvekst for å drøfte tomtevalg. Det gir en viktig anledning til å løfte blikket – og stille de spørsmålene som kanskje ikke har fått nok plass, så langt.

For argumentene går høyt om Globus, Sveum og alternative plasseringer. Det snakkes om utvikling, framtidsrettede løsninger og byutvikling.

Men midt i denne debatten mangler noe helt grunnleggende: Hva slags skole er det vi egentlig skal bygge?

Jeg har jobbet i skolen i over 20 år og møtt svært mange ungdommer – med ulike forutsetninger, drømmer og måter å lære på. Felles for dem alle er behovet for å bli sett. Ikke som en del av et system, men som enkeltmennesker. Derfor undrer jeg meg over at det pedagogiske perspektivet i så liten grad er til stede i diskusjonen. For dette handler ikke først og fremst om tomtevalg. Det handler om retning.

I dag er ungdomsskolen i for stor grad blitt en ensrettet løype – en forberedelsesfabrikk for studiespesialisering. En «broilerfabrikk», om du vil. Det fungerer for noen, men langt fra alle. Hvis vi mener alvor med en «framtidsrettet» skole, må vi tørre å tenke nytt. Det holder ikke å plassere et tradisjonelt skolebygg på en ny tomt.

Vi må bygge en skole som er rustet for framtidas læring – for ulike elever, med ulike behov. Og da blir tomtevalget avgjørende. En plassering i Skolevegen/Sveum-området gir ikke bare nærhet til natur, skog og idrettsanlegg. Det gir mulighet til å bygge noe langt mer enn en skole. Det gir oss muligheten til å skape et helhetlig oppvekstmiljø.

Her kan barneskole, ungdomsskole og videregående knyttes tettere sammen. Det gir bedre overganger, sterkere fagmiljøer og en mer helhetlig oppvekststruktur.

Samtidig ligger alt til rette for flerbruk. Nærheten til idrettshaller og etablerte aktivitetsmiljø gjør at skolen kan bli en naturlig møteplass – også etter skoletid. Det styrker folkehelsa, frivilligheten, ungdomsmiljøet og fellesskapet i byen vår.

En slik plassering gir også langt flere elever mulighet til å gå eller sykle til skolen. Det betyr tryggere skoleveger, mindre trafikk og mer hverdagsaktivitet. Og ikke minst: nærhet til naturen gir helt andre muligheter for læring med et mangfold av ulike læringsarenaer, hvor de praktiske estetiske fagene får en ny renessanse.

For en elevgruppe som altfor sjelden løftes fram – de nevrodivergente – er dette avgjørende. Elever med for eksempel ADHD, autismespekterutfordringer eller andre nevroutviklingsforskjeller kan tradisjonelle skolebygg med mye støy, høyt tempo og lite variasjon oppleves som overveldende.

For disse elevene kan støy, trange rom og lite fleksible læringsmiljøer være direkte belastende. En skole med tilgang til varierte læringsarenaer, roligere omgivelser og større fleksibilitet kan utgjøre forskjellen mellom mestring og utenforskap.

Og nettopp utenforskap og ufrivillig skolefravær er noe også Ringsaker kommune må ta på største alvor. På landsbasis anslås det at rundt 30 000 elever ikke klarer å møte på skolen. Ikke fordi de ikke vil – men fordi de ikke klarer.

Samtidig står over 113 000 unge i alderen 20–29 år utenfor både utdanning og arbeid. I Ringsaker gjelder dette 705 unge voksne. Dette er ikke bare statistikk. Det er menneskeskjebner.

Skal vi redusere utenforskap, må vi sette inn innsatsen lenge før ungdommene fyller 20 år. Det betyr at ungdomsskolen ikke bare er en skole – den er et av våre viktigste forebyggende tiltak.

Forskning, blant annet fra professor Marie-Lisbet Amundsen, viser hvordan mange elever opplever skolen som utrygg og lite tilpasset deres behov – og hvordan dette kan føre til fravær og utenforskap.

Det er et alvorlig signal. Særlig når vi vet at 70 000 barn mobbes daglig i den norske skolen.

Samtidig er jeg bekymret for hva slags signal vi sender, når vi vurderer å legge en ungdomsskole midt mellom E6 og jernbanen – tett på områder hvor vi vet at ungdom eksponeres for rus og uheldige miljøer.

Her bør politiet ha en tydelig stemme. De sitter tettest på utviklingen i ungdomskriminalitet og vet hvor utfordringene faktisk oppstår.

Forebygging handler ikke bare om tiltak – det handler om rammer.

En inkluderende skole som gir mestring, tilhørighet og mening er i seg selv et av de viktigste kriminalitetsforebyggende tiltakene vi har.

Da bør vi ikke plassere ungdom midt i det som for noen kan oppleves som en «godtebutikk» av uheldige påvirkninger.

Tallene fra politiet gir også grunn til ettertanke.

Det er registrert nærmere 1000 hendelser de siste 15 månedene i bysentrum og områdene ned mot Mjøsparken. Samtidig skjer mange straffbare forhold nettopp i sentrum og ved kollektivknutepunktene.

Bildet er tydelig: Antallet saker avtar jo lenger unna sentrum man kommer. I områdene rundt skole- og idrettsanleggene nord for sentrum er det registrert relativt få forhold.

Samtidig velger politiet i Brumunddal å ikke mene noe om plasseringen av ny ungdomsskole på dette tidspunktet.

Det er forståelig at de avventer en formell prosess.

Men det reiser et viktig spørsmål: Når i prosessen skal de faglige vurderingene komme – og hvilken betydning vil de ha når de først kommer?

I Fredrikstad har politiet vært tydelige og advart mot å plassere en stor ungdomsskole midt i sentrum, nettopp på grunn av økt eksponering for rusmiljøer og ungdomskriminalitet.

Hvorfor ser vi ikke den samme tydeligheten her? Er vi trygge på at alle relevante faglige perspektiver faktisk er på bordet før beslutningene tas? For hvis slike vurderinger først kommer etter at valgene er gjort, risikerer vi at de får liten betydning.

FAU-leder Lillian Furulund Strand har uttrykt tydelig skepsis til en plassering på Globus. Hun er neppe alene.

Det er også vanskelig å komme utenom dynamikken i prosessen.

For mange framstår det som om Globus-alternativet har fått et uvanlig sterkt trykk fra administrasjonen, ikke minst fordi det også knyttes til planer om nytt rådhus i samme område. Det er ikke noe galt i å tenke helhetlig byutvikling.

Men vi må stille det grunnleggende spørsmålet: Skal ungdomsskolen tilpasses et byutviklingsprosjekt – eller skal utviklingen ta utgangspunkt i hva som er best for elevene?

En ungdomsskole skal ikke først og fremst være et virkemiddel for å utvikle et område. Den skal være et sted for læring, mestring og inkludering – for alle elever.

Det er også verdt å minne om at Utvalget for oppvekst tidligere har vært skeptiske til Globus-alternativet og valgte dette bort. Likevel er det kommet tilbake til ny behandling.

Det reiser et legitimt spørsmål: Er dette et resultat av ny kunnskap – eller av et vedvarende ønske om å få gjennom et bestemt alternativ?

Så er det en annen stillhet i denne debatten jeg ikke klarer å slippe. Hvor er fagstemmene? Hvor er Utdanningsforbundet og de andre fagforbundene? Og hvor er lærerne? Dette er ikke kritikk av den enkelte lærer. Tvert imot.

Jeg har stor forståelse for at det kan oppleves krevende å delta i den offentlige debatten. I Utdanningsnytt pågår det nå en viktig diskusjon om ytringsfrihet i skolen og i kommunene.

Vi har fått en uttalelse fra klubben ved Brumunddal ungdomsskole. Den er viktig, og det er bra at den kommer.

Men det er lov å stille et spørsmål: Hvorfor oppleves den så forsiktig i forhold til tomtevalg i en så viktig sak? Ikke fordi den burde vært mer konfronterende – men fordi saken fortjener tydelighet. Og kanskje sier det noe om klimaet den er skrevet i – og om hvor trygt det oppleves for skoleansatte å delta tydelig i den offentlige debatten.

Dette er ikke bare en debatt om hvor en skole skal ligge. Det er en debatt om hva skolen skal være – og hvilke hensyn som faktisk skal veie tyngst.

Er det elevenes behov som skal definere valget av tomt? Eller er det ønsket om byutvikling som i praksis setter rammene? Det er i dette spenningsfeltet den reelle uenigheten ligger.

Vi har nå en unik mulighet. Til å bygge en skole som faktisk inkluderer flere. Som styrker lokalmiljøet. Som forebygger utenforskap.

Da må vi løfte blikket. Fra tomt til innhold. Fra plassering til pedagogikk. Fra system til elev. Da gjenstår det kun et reelt tomtevalg for oss i Pensjonistpartiet og det er Sveum/Skoleveien.

Hvis ikke risikerer vi å bygge en ny skole som i realiteten viderefører gamle problemer. Og det har verken Ringsaker, Brumunddal eller ungdommen vår råd til.