Herold

At en håndfull transpersoner har fått skifte juridisk kjønn, har verken visket biologien fra samfunnet, eller kjønn som medisinsk fagfelt.

Cille Ihle og Ingebjørg Folgerø fra Stavanger Høyre kan ta det helt med ro

Da Norge i 2016 innførte lov om endring av juridisk kjønn så gjorde en det fordi den tidligere praksisen med krav om sterilisering var et brudd på menneskerettighetene.

I 2023, altså syv år senere. Hadde 2000 personer benyttet seg av muligheten. Det er altså grenser for hvilke enorm samfunnsendring dette har ført til.

Stavanger Høyre og skremselsretorikk

Ihle og Folgerø går så løs på Bufdirs nå veldig mye omtalte utkast til en veileder for offentlige ansattes møte med kjønnsmangfold. Trekker frem en rekke hyppig tilbakeviste påstander om utkastet og anklager den både for å være lite faglig, bryte med virkeligheten og potensielt til skade for barn og unge.

De løfter også en bekymring for kvinners behov i «skjermede rom» i blant annet helsevesenet. Som om kvinner er i fare bare fordi de har en mikroskopisk liten sjanse for å ende med å dele rom med en transperson på et sykehus.

De har større sjanse for å ende opp på rom med menn, fordi alternativet er å bli korridorpasient. Uten at det ser ut til å bekymre Høyre-politikerne nevneverdig.

Dette har altså helsevesenet klart å håndtere i hvert fall i ti år nå, siden lov om juridisk kjønn ble innført. Uten at det er meldt om noe særlig med problemer. Dette er bare reproduksjon av gamle transfobiske talepunkter ment til å skape frykt, og et bilde av en bitteliten minoritet som farlig for kvinner og barn.

I fjor høst uttalte tidligere helseminister Bent Høie, som var med på å innføre lov om bytte av juridisk kjønn at han tror det ville vært umulig å få igjennom i dag.

Og han pekte på at både Russland og USA bruker hat mot transpersoner for å mobilere velgere. Han var bekymret for at utviklingen også hadde spredt seg til Norge. Dessverre har det også spredt seg til deler av hans eget parti.

Transpersoners virkelighet i Stavanger

Men jeg er bekymret for at denne typen retorikk også hever terskelen for mange transpersoner til å nettopp oppsøke hjelp, om de trenger det. Enten det er sykehus, krisesentre, eller hva enn «trans-motstanderne» pleier å dra frem.

Det hevet min terskel. I veldig mange år overså jeg helseproblemer som også bare ble verre fordi jeg ikke turte å be om hjelp. Det endte med at jeg for noen år siden ble hasteinnlagt på SUS. Og jeg var livredd for at jeg skulle bli et problem. At bare min tilstedeværelse på et eller annet rom der skulle gjøre noen bekymret.

Jeg var redd for at ansatte skulle føle ubehag ved å hjelpe meg. Jeg forsøkte også å avlyse nødvendige operasjoner fordi jeg ikke ville være i veien for noen. Så dypt satt skammen, og frykten. Etter å i årevis ha blitt fylt av den type skremsel som det Ihle og Folgerø promoterer i sitt innlegg. Men det jeg møtte var tvert imot trygghet.

Forståelse. Omsorg. Og en varme. I likhet med det alle pasienter skal møte. Og et sykehus som gjorde det beste for meg, og det beste for alle andre pasienter rundt meg. Dette klarer man, dette håndterer man. Ingen var i fare.

Til å være så forsvinnende få som vi transpersoner faktisk er, får vi skremmende mye negativ oppmerksomhet i samfunnsdebatten. Mens våre virkelige liv. Våre katastrofalt dårlige levekår blir ikke tatt på alvor i det hele tatt. Stavanger Høyre må gjerne ringe hvis de trenger tips til virkelige ting å bry seg om.

Når det gjelder kjønn og kjønnsmangfold.