Herold

Man kjenner på det så fort man får barn. Mest sannsynlig tidligere, men spesielt når man får barn. Litt og litt mens barna går i barnehagen, spesielt i forbindelse med barnebursdager. Litt mer når ungene begynner på skola. Fellesnevneren her er ikke hvor stort hus de bor i, hvilken bil de har, eller om du henter ungen fra en interiørkatalog eller ikke. Men det er de hel...es godteposene.

Da jeg vokste opp og ble bedt i barnebursdag, var det igrunn veldig ålreit. Vi møtte opp, gjerne til fots eller på sykkel. Vi fikk mat, stort sett pølse, som er lett å lage til mange, midt i kaoset hverdagen innebærer. Deretter var det kake. Stort sett sjokoladekake, en sikker vinner. Noen ganger saft, stort sett brus. Det vi husker best, er ofte de bursdagene der vi fikk lov til å blande brus. Svart og gul brus. Så hadde vi liksom laget vår egen champanjebrus, som av en eller annen grunn alltid stod på bordet, men aldri var bra nok.

Så spoler vi 20-30 år frem i tid, og disse ungene har fått sine egne unger. Det er inngått avtale, foreldrene imellom, at den økonomiske grensa på gaver skal være 50 kroner. Ikke en leke til 50 kroner som er ødelagt innen feiringa er ferdig, men en 50-lapp, sånn at bursdagsbarnet kan bruke pengene på det vedkommende vil, eller spare. Veldig ålreit!

En skuddsikker idé, som absolutt kan passe inn i alle og enhvers lommebok. Da må ikke du, som forelder, finne på en teit unnskyldning for at ungen ikke kan reise i bursdag. 100 prosent skuddsikkert, og alle er fornøyde!

Helt til første 100-lappen dukker opp fra en konvolutt. «Gratulerer med dagen, håper den blir kul», med én av tre bokstaver skrevet speilvendt. Og gaven er det dobbelte av det avtalte beløp, og foreldrene kryssjekker om det er felles gave fra to gjester, men nei. Kun ett barn som avsender. Gjestene som har gitt hver sin 50-lapp tenker kanskje ikke over det, forhåpentligvis, men foreldrene gjør, og kjenner på nederlaget.

Pakkeåpningen fortsetter. En rektangulær pakke. Fancy måte å pakke inn en 50-lapp. Bursdagsbarnet åpner pakken, og inni ligger en Barbie-dokke. Prislappen hadde ved en glipp ikke blitt pirka av. 199 kroner. Fire ganger så mye som avtalt beløp. Jeg kan innrømme at jeg var en av de i mitt kull som gjorde det best i matte på grunnskola, men de dårligste var ikke så langt bak at de ikke skjønte at 200 kroner var en del mer enn 50 kroner.

Pølser inntatt. Kake spist. Og ungene kjeder seg. De vet ikke hva de skal finne på. De har nå, for første gang, i én av fjorten feiringer, møtt opp i en bursdag der det ikke er et program. Fordi foreldren(e) vet at deres barn kan aktivisere seg selv, og antatt at andre barn på deres alder også klarer det. De er vant til å ha et oppsett i bursdager. Pølse, kake, orientering, skattejakt, arrangert lek, you name it. Det er spørsmål om når de får godteposer. De hel...es godteposene.

Du ser på klokka. Én time igjen av bursdagen. Og du har ingen plan. Det skulle vært plankekjøring. Men barna klarer ikke tenke selv. Du avverger en halv million intriger, mens du venter på at bursdagen skal ta slutt, sånn at du får vaska kakesmulene vekk fra gulvet, og saftdammene vekk fra bordet. For når ungene er borte, trenger de hverken å ha underkjeve eller holde seg over tallerkenen, tydeligvis.

Bursdagen tar slutt, og barna blir henta. Du finnes ikke oppfinnsom, og har heller ikke arrangert godteposefisking eller skattejakt med kart og kompass. Ett og ett barn får hver sin godtepose etter hvert som de blir henta. De takker ikke. Fordi dette er forventa. Det var liksom ikke nok sukker i kaka. Kaka du stekte kvelden før, i stedet for å sove. Kaka som ligger i smuler utover hele bordet, i stoler og over hele gulvet. Godteposen du satte sammen av penger du skulle bruke på middag for to dager. Takk skal du ha.

Så er vi over på klassetreff. Fordi noen mener det er viktigere at alle er venner, enn at alle er høflige, og være på «hei». Da skal klassa møtes. Og det blir aldri foreslått noe enkelt, som en tur til en fotballbane, der de som har en fotball kan ta med den. Neida, det som først blir foreslått er en tur i bakken. Det går kaldt nedover ryggen min. Ikke har ungen min alpinutstyr, og ikke kan hen stå på slalåm.

Forslaget slås ned på. Pulsen senkes. Det blir foreslått bowling. «Okei», tenker jeg, «det er hvertfall ikke like dyrt, da ryker bare én middag». Og så kommer neste fantastiske forslag. At alle kan bli med på Peppes etterpå. Hjelp!

Hvorfor må alt på fritiden koste så mye? Arvingene vil, men foreldrene får det ikke til.