Herold

1. Kostnadsdekning (ca. 1,0 – 1,5 milliarder kr)

Selv om prisveksten på gjødsel og energi har flatet ut noe, er det fortsatt et betydelig etterslep på maskinkostnader (u-mek), byggevarer og renter.

• Rentekostnaden: Dette er den største driveren i år. Siden landbruket har en samlet gjeld på over 70 milliarder, kreves det alene flere hundre millioner bare for å dekke renteøkningen for bønder med store investeringer.

2. Sammenligningsgruppa (ca. 3,5 – 4,5 milliarder kr)

Stortinget har vedtatt at inntektsgapet mellom bonden og «lønnstakeren» skal tettes.

• Lønnsveksten i samfunnet (frontfaget) er anslått til ca. 5,2 % i 2024.

• For at bonden skal få samme kroneutvikling som lærere/ sykepleiere, pluss tette en fjerdedel av det eksisterende gapet (slik Bondeopprøret krever), må det legges betydelige beløp på bordet per årsverk.

3. Kapitalavkastning (ca. 1,0 – 2,0 milliarder kr)

Hvis man skal begynne å beregne en reell avkastning på de ca. 100-120 milliarder kronene som er investert i sektoren (maskiner, bygg, dyr):

• En forsiktig start med 2-3 % avkastning på netto investert kapital vil kreve mellom 1 og 2 milliarder kroner ekstra i rammen, forutsatt at man ikke kutter i arbeidsvederlaget.

Oppsummert: Det totale kravet for at alle produksjoner (inkludert den krevende sau- og ammekusektoren i distriktene) skal få dekket kostnader og følge lønnsutviklingen, må faglagene kreve en ramme på: Mellom 6 og 8 milliarder kroner.

•Hvorfor så mye?Hvis kravet er lavere, vil pengene i praksis «forsvinne» til de som har størst rentekostnader (melk/svin), og det vil ikke bli nok igjen til å løfte arealtilskuddene (u-mek) for de mindre brukene.

• Strategisk poeng: For å få med seg distriktene, må en stor andel av disse milliardene låses til distriktspolitiske tilskudd (slik som bratthetstillegget i notatet vårt), ellers vil de store brukene i sentrale strøk sluke hele ramma via rente- og kapitalstøtte.

•Frykten for brudd:Ved å kreve 7–8 milliarder, risikerer de at staten forlater forhandlingsbordet med én gang. Et brudd kan føre til at landbruket mister kontrollen over fordelingen, og at politikerne på Stortinget ender opp med å vedta en dårligere pakke.

• Bondelagets indre spenning: Bondelaget skal representere både storbonden på Jæren og sauebonden i distriktet. Et ekstremt høyt krav som prioriterer kapital og beredskap kan skape splid hvis staten svarer med å kreve tøffe motytelser (som ytterligere strukturrasjonalisering).

• Forventningsstyring: Faglagene er redde for å skape så høye forventninger hos medlemmene at alt annet enn en «seier» føles som et nederlag. Ved å legge seg på et moderat nivå, kan de lettere selge inn resultatet som en «seier i en tøff tid». Konsekvensen av å legge seg for lavt er imidlertid at man aldri får løst det underliggende problemet med kapitalavkastning og umek-forskjeller. Man ender opp med «brannslukking» hvert år, der man akkurat dekker kostnadsveksten, men aldri henter inn forspranget til resten av samfunnet. Uten et modig krav i år, vil vi sannsynligvis se at sentraliseringen fortsetter i samme tempo som før, mens retorikken om beredskap forblir nettopp det – retorikk.

Basert på analysen av hva som er faglig nødvendig mot hva som er politisk sannsynlig, vil det faktiske kravet fra faglagene trolig lande i et spenn som forsøker å balansere mellom overlevelse og realisme. Her er anslaget på hva kravet blir, sett opp mot det faktiske behovet:

1. Det faglige behovet (For å nå målene): 6,0 – 8,0 mrd. kroner. Dette beløpet kreves for å:

• Dekke renteoppgangen fullt ut.

• Gi bonden samme kronetillegg som sammenligningsgruppene (ca. 30.000–40.000 kr per årsverk).

• Starte en reell tetting av inntektsgapet (innhenting).

• Innføre en første fase med kapitalavkastning.

2. Det sannsynlige kravet (strategisk valg): 3,5 – 4,5 mrd. kroner

Faglagene vil trolig legge seg her for å unngå umiddelbar avvisning fra staten. Dette vil bli presentert som et "krafttak", men i realiteten betyr det:

• Prioritering av løpende kostnader: Det meste av pengene vil gå til å dekke renteøkning og inflasjon.

• Symbolsk tetting av gapet: Man dekker lønnsveksten til andre grupper, men selve «gapet» blir stående nesten uendret.

• Utsatt kapitalavkastning: Man vil snakke om prinsippet, men de faktiske kronene til avkastning på investert kapital vil bli svært små eller utebli helt for de mindre brukene.

3. Gapet mellom krav og behov – konsekvensen

Når kravet legges 3–4 milliarder under det faglige behovet, får vi følgende effekt for produksjonene vi har diskutert:

• Melkebruket: Vil få dekket mye av rentekostnaden, men sitter igjen med lite til reell inntektsøkning eller avkastning.

•Sauebonden i distriktet: Blir den store taperen. Siden ramma er for liten til å innføre dyre ordninger som driftskoeffisienter (bratthetstillegg), vil sauebonden oppleve at kronetilleggene «spises opp» av maskinkostnader (u-mek) som ikke blir fullt ut kompensert.

• Beredskapsmålet: Man opprettholder produksjonen på kort sikt, men den langsiktige utvanningen av distriktslandbruket fortsetter fordi det ikke er nok penger til å gjøre små og mellomstore bruk attraktive for neste generasjon.

Oppsummering: Faglagene vil trolig kreve nok til at ingen går «umiddelbart konkurs», men for lite til å gjennomføre den systemendringen (kapitalavkastning + geografisk utjevning) Frykten er stor for at også dette året blir distrikt, amme ku og sau taperne.