Herold

En takk fra klesavdelingen på Grefsen skolekorps sitt loppemarked.

Takk, fra kassa i avdeling klær!

I helgen jobbet jeg i kassa på avdeling klær, på loppemarkedet til Grefsen skolekorps. Det har jeg gjort høst og vår de siste seks årene, så mye går på rutine. Jeg vet hvor stativene skal settes opp, og kan prislista utenat.

Jeg vet hvilke kleshengere som kan holde tynne bluser, og hvordan man henger opp de minste utebuksene så de ikke faller ned. Jeg vet at jeg trenger tre brus og to nøtteposer for å holde det gående i høyt tempo.

Loppefredag venter vi spent: Kommer det lopper? Får vi noe vi kan selge?

Loppelørdag venter vi spent: Kommer det folk? Får vi solgt noe?

Loppesøndag venter vi spent: Kommer kundene tilbake i dag? Har vi lopper igjen?

Svaret på alle spørsmålene er et 17. mai-rungende JA og HURRA!

Stappfullt på Grefsen: – Første gang jeg opplever!

Vi mottok rause donasjoner i form av flotte klær og gjenstander vi kunne selge. Og folk strømmet til i hopetall, på jakt etter loppekupp, cafémat og en god prat med folk fra nabolaget.

Noen møtte nok også opp for å sjekke om prisene var så ville som nevnt i media (det var de selvsagt ikke). Vi merket godt at de fleste hadde fått med seg debatten. I år var det derfor litt ekstra spenning hos oss i kassa, men før åpning var vi enige om å tilby kundene hyggelige priser og gode kupp slik vi alltid har gjort.

Vi kunne kanskje satt prisene høyere, men hvis du først tar deg bryet med å bla gjennom en stabel av bukser, skal du finne både Levi’s og Lois. Du skal være fornøyd når du betaler på Grefsen!

Jeg vet ikke om det er sånn i alle butikker, men hos oss på klær har vi to prinsipp: Snille priser og god stemning. (Og når ingen av oss til vanlig jobber i klesbutikk, forsøker vi å sjarmere oss ut av litt rufsete bretting av klær, før de legges i kundenes handlenett.)

Å lage loppemarked handler om å få inn penger til å drive korps, men også om gjenbruk og om å bidra til at vår skole og vårt nabolag er et godt sted å tilhøre. I kassa på klær møter vi blikket ditt, og har du noe på hjertet tar vi imot. Det er egentlig dette jeg vil takke for!

Jeg møtte en ung kvinne som var sjenert for å betale med vipps.

– Unnskyld sa hun, det går visst litt sakte. Fingrene hennes skalv da hun skulle ta frem telefonen.

– Du skjønner, jeg har hatt slag.

Jeg blir lei meg av at hun tror hun er til bry, for det er da klart vi har tid! Også andre beklaget for å streve med betaling, enten det var med vipps eller telling av småmynt. Men hør: Når vi er opptatt av å ha kort kø i kassa, er det vi bak disken som skal være effektive. Kundene kommer som den de er, og hver og en er viktig og verdsatt.

Jeg møtte en senior som kjøpte en bitteliten glitrende jakke.

– Det er trang økonomi for tiden, fikk jeg vite.

– Jeg er minstepensjonist, men her på loppemarked har jeg råd til å spandere akkurat det barnebarnet ønsker seg!

Det er litt trist at noen tenker at de ER minstepensjonist. Man har kanskje minstepensjon, men man er så mye mer! Den vakre damen var jo også bestemor! Og en god kunde, som smilte varmt og gjorde meg glad. Hun er en gledesspreder!

Jeg snakket med tre kvinner som hadde kreft. Og en mann. Drittsykdom, gode prognoser, heldigvis er det vår og varmt i været. Bedre tider kommer.

Jeg snakket med mennesker som hadde sluttet å kjøpe nye klær i butikk.

– Det er ikke bærekraftig! Vi må ta ansvar, vi må slutte å lage nye klær! Fire ganger kom det folk med samme oppfatning.

Mange kommer til kassen med favnen full av klær, og sier:

– Jeg skulle bare ha en vinterjakke, men fant så mye fint!

Så har vi en drøss av kunder som kommer år etter år. De leter ofte etter det samme, og jeg kjenner dem igjen. Vi hilser nå! En dame med fargerikt hår plukker alt med dyreprint. En annen kommer nesten i løpefart, raider gjennom sportsavdelingen og plukker ut alt ungene trenger av Swix, Dæhlie og Helly Hansen for kommende sesong.

En eldre dame leter kun etter ullskjørt. Ungdommene skal ha merkeklær. En mor med barn i barneskolealder leter alltid etter hjemmestrikk. Unge voksne søker 90-tallsjakker. Enkelte familier handler for hele året.

Så har vi en eldre mann som ofte lunter litt frem og tilbake foran kassen, før han nesten uten lyd spør om jeg tror plagget han holder i hånden kan passe.

– Kona gikk bort for noen år siden, fortalte han i fjor, og uten henne synes han det er vanskelig å kjøpe klær. Vi fant noe han likte i år også. Han er en fin mann!

I dagene etter loppemarked skjer det alltid et par ting med meg.

For det første snakker jeg mye i søvne. «Det blir 30 kroner da!» og «Skal vi si 100 blank?» ropes ut fra soverommet.

For det andre sier jeg hei til mange jeg møter i gatene på vei til og fra mitt, for kundene våre bor stort sett her de også. Og sier vi først hei, så smiler vi også. Det er fint og godt!

For det tredje kjenner jeg på en stor takknemlighet.

Jeg tror vi alle blir bedre mennesker av å komme litt nærmere, av å dele erfaringer om hvordan livet er og kan bli.

Så takk, fra oss i kassa på avdeling klær. Takk for klær vi kan selge. Takk for at dere kommer! Takk for at dere betaler 150, når vi sier at prisen er 120. Og aller mest takk for at dere lar oss bli litt kjent!

Velkommen tilbake i høst!