Herold

LO, gjennom Forbundet Styrke, organiserer – og har organisert – flertallet av de oljearbeiderne som ble syke, og altfor mange som døde, etter arbeid på sokkelen i de tidlige årene av oljeeventyret. Dette er folk som sto i giftig damp, borekjemikalier og hydrokarboner lenge før HMS, verneutstyr, regelverk og tilsyn var på plass.

De bygde grunnmuren for norsk oljeøkonomi og velferd. Og de betalte prisen med egen helse – og i mange tilfeller med livet. Stortinget har nå vedtatt en kompensasjonsordning, med hurtigspor, nemnd og ordning for etterlatte. Det er riktig, og det skal regjeringen og Stortinget ha honnør for.

Men nivået står fortsatt til stryk. 8 G – rundt én million kroner – er ikke et oppgjør. Det avgjørende er at Stortinget selv har erkjent dette, og derfor vedtatt at regjeringen skal komme tilbake med forslag om forbedret kompensasjonsnivå, med budsjettvirkning fra 2027.

Det er dette vedtaket vi nå ber om at fylles med reelt innhold. Stortinget fastsatte selv 65 G til pionerdykkerne. Det var samme epoke. Samme svake regelverk. Samme statlige ansvar. Skal liv og helse i produksjon og på boredekk være verdt én åttedel av liv og helse fra arbeid under vann? Det er ikke rettferdighet. Det er forskjellsbehandling.

Og ordningen mangler en sikkerhetsventil. Forskningen går fremover. Nye sykdommer oppdages. Mange får diagnoser sent. Vi kan ikke sette sluttdato på historisk ansvar.

Da pionerdykkerne fikk sitt oppgjør, var det fordi Stortinget forsto at staten hadde et moralsk og historisk ansvar. Den samme forståelsen må gjelde her.

De jobbet i samme tidsrom, med samme arbeidsgiver og med samme svake regelverk.

Dette er ikke et spørsmål om raushet. Det er et spørsmål om oppgjør. Norge hadde allerede et fond for nettopp slike situasjoner – Petroleumsforsikringsfondet, opprettet i 1986. Da fondet ble avviklet i 2010, sto det 21 milliarder kroner der. Disse midlene ble overført til oljefondet, og har i dag en svært konservativ beregnet verdi på rundt 57 milliarder kroner. Pengene var ment som buffer for ulykker, skader og ansvar i petroleumssektoren.

Så når det i dag sies at «det ikke finnes rom i budsjettet», er svaret enkelt: Staten satte faktisk av penger til nettopp dette. Derfor ber vi Stortinget om å følge opp sitt eget vedtak – og gjøre forbedringen reell – gjennom to tydelige grep:

For det første: Hev kompensasjonsnivået til 65 G.

Det er Stortingets egen standard fra dykkersaken.

For det andre: Etabler en sikkerhetsventil. Historisk ansvar kan ikke ha utløpsdato.

Dette er en sjanse til å gjøre opp for en grov urett – og til å vise at løftet Stortinget ga, faktisk gjelder. For mange av disse menneskene er tiden knapp.

Det haster å levere – med verdighet, rettferdighet og respekt.