Herold

Om folk i Finnmark skal stå sammen i solidaritet med Equinor og et kraftsvekket Europa – bør det ikke være for mye forlangt å be om solidaritet i retur.

Mens inviterte gjester og media ble servert boller og brus, kom statsminister Jonas Gahr Støre med det han kalte en gavepakke fra regjeringen til Finnmark: Elektrifisering av Melkøya sammen med et historisk kraftløft(e) til landets nordligste fylke.

Vi skriver 8. august 2023 og sola skinner over Arbeiderpartiets statsminister der han med Melkøya i ryggen, kunngjør nyheten sammen med olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) og finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp).

«Med å bygge ut fornybar energi vil Finnmark ha nok kraft i framtiden», lovet Jonas Gahr Støre.

Et løfte han siden har slitt med å holde. Han har i alle fall slitt med å overbevise folk i Finnmark om at løftet han ga ikke innebar at ny kraft måtte være ferdigstilt*før*Melkøya fikk strøm.

For elektrifiseringen hastet visstnok så veldig og måtte komme først.

Ifølge energiloven, petroleumsloven og EØS-lovgivningen skal det gjøres grundige konsekvensutredninger i forkant av alle store industriutbygginger. Formålet er å sikre at virkningene for miljø, naturressurser og samfunn blir belyst før myndighetene gir tillatelse.

Særlig for mindre industrietableringer fires det ikke på loven om utredninger i forkant.

Men ikke denne gang. På mirakuløst vis slapp Equinor unna denne lovpålagte konsekvensutredningen som kunne gitt svar på framtidens kraftbehov både for Melkøya og Finnmark.

Alt måtte skje så fort.

I dag kan Equinor glede seg over å slippe Co₂-avgiften de etter hvert ville måtte betale, framfor den mye billigere løsningen: Å stikke pluggen rett inn i strømforsyningen til Finnmark.

Når det gjelder resten av Europa, kan markedene der glede seg til 2030 med mer flytende gass fra anlegget på Melkøya i Hammerfest.

«Vær så god Europa» kan vi hilse fra et straks mer kraft-fattig næringsliv og en overkjørt befolkning i Finnmark og resten av Nord-Norge.

Hva skjedde egentlig? Hvorfor spilte ikke regjeringen med åpne kort da saken om elektrifisering kom på bordet? Hvorfor kunne ikke hele prosessen rundt elektrifiseringen fulgt demokratiske spilleregler helt fra start?

Var dette intensjonen hele veien, at den såkalte gavepakken fra regjeringen var tiltenkt noen helt andre enn vanlige folk og næringsliv i Finnmark: Som en gave til Equinor og deres eiere (som også er Staten selv) – og mest av alt: Som en gave til Europa?

I utgangspunktet er det til en viss grad forståelig, særlig sett i et sikkerhetspolitiske lys med behovet for en utjevning av kraftressursene – og prisene. Og som Støre selv uttalte etter pressekonferansen i 2023:

«I Europa gjennomgår man nå endringer med hele energisystemet. Her kommer flytende gass til å være en viktig komponent for at Europa skal klare seg gjennom de neste 10–20 årene. Om noe av denne gassen kommer fra et demokratisk land som Norge, så er det bra».

Støre kan å ordlegge seg, for visst liker vi å se på Norge som et demokratisk land, med solidaritet som en nedarvet ryggmargsrefleks. Nå også i solidaritet med resten av Europa.

Siden Støres gaveutdeling fra podiet i Hammerfest i 2023 har kraftkrisen i Europa nådd å stikke langt dypere.

I Finnmark og resten av Nord-Norge ser man konturene av kraftsituasjonen straks Melkøya plugger inn kontakten i 2030: Kraftbehovet kan bli uhåndterlig.

Bare for Melkøya alene snakker vi 3,6 terawattimer (TWh) elektrisitet, døgnet rundt, 365 dager i året. Det er mer enn hva hele Finnmark bruker til sammen.

Og straks Melkøya plugger inn kontakten: Hva med all annen industri i Finnmark og resten av Nord-Norge? Hva med nye industrietableringer, ønsket tilflytting og et næringsliv som planlegger å satse i nord?

Behovet for mer kraft i framtiden kan bli prekært og kreve hurtige løsninger – noe som på ny kan overkjøre både næringsliv, befolkning og urfolks rettigheter i Finnmark.

Det er betimelig å stille spørsmålet om ønsket om å omgå lovpålagte utredninger er årsaken til at alt må skje så fort?

Nylig varslet Statnett at grensen for «vanlig forbruk» i Øst-Finnmark settes ned fra 5 til 1 megawatt. Her anslås det at regionens strømforbruk kan øke med rundt 60 prosent de neste ti årene.

I stedet for å sitte på gjerdet leter finnmarkingene med lys og lupe etter løsninger. I Vardø varsler kommunen at de vil utrede kjernekraft.

Kjernekraft!

De skal ha for innsatsvilje. Men når du skotter til Storbritannia og satsingen på kjernekraft så sier det litt om hva som skal til. Kostnadene bare på det ene kraftverket som nå er under bygging ligger på 45 milliarder britiske pund. Altså enorme kostnader og mange år med planlegging og bygging før kraftverket kan tas i bruk.

Kjernekraftverket bygges dessuten i Suffolk fylke med godt utbygd infrastruktur og flere hundre tusen innbyggere – ikke i en liten øykommune i Arktis.

Vardø har fått til utrolige ting før, så man skal aldri si aldri. Men er det befolkningen i Finnmark som skal betale den fulle prisen for regjeringens gavepakke til Europa?

Om Finnmark skal være en del av Europas kraftforsyning – må Europa være med å betale regningen for høyere strømpriser og kraftunderskudd i nord.

Et annet spørsmål er hvorfor gassanlegget på Melkøya ikke kan fortsette å produsere noe av den kraften anlegget trenger – når kraftbehovet viser seg å bli så stort i Finnmark? Gassanlegget ligger jo der! Hvorfor skal folket i Vardø måtte planlegge kjernekraftverk?

Om folk i Finnmark skal stå sammen i solidaritet med Equinor og resten av Europa – bør det ikke være for mye forlangt å be om solidaritet i retur.