Sjukmeld? Gratulerer, du er frisk
Plus
I Sunnfjord kommune skal 114 Ärsverk bort. Samstundes seier nasjonale styresmakter at det er «for lett» Ä bli sjukemeld.
Det hĂžyrest ut som to ulike debattar. Det er det ikkje. Dette er same historie â fortalt frĂ„ kvar si side. Lokalt blir det kalla Ăžkonomi. Nasjonalt blir det kalla frĂ„vĂŠr. Men i botn handlar det om det same: Kor mykje kan vi presse ut av dei som er igjen?
I Sunnfjord handlar ikkje problemet om vilje, det handlar om kapasitet. Folk gĂ„r pĂ„ jobb i helse, barnehage og omsorg â ikkje fordi det er lett, men fordi det mĂ„ gjerast. Dei held systemet oppe, ogsĂ„ nĂ„r det eigentleg ikkje gĂ„r opp.
NÄr 114 stillingar skal bort medan oppgÄvene stÄr igjen, er det ikkje effektivisering. Det er Ä flytte belastninga over pÄ fÊrre menneske. Og nÄr belastninga aukar, skjer det alltid det same: Noko mÄ gi etter.
Det er her den nasjonale retorikken bommar. NÄr det blir sagt at det er «for lett» Ä bli sjukemeld, blir problemet snudd pÄ hovudet. SjukefrÄvÊr er ikkje starten pÄ problemet. Det er slutten pÄ ei belastning som har vore for hÞg for lenge.
Det er ikkje dei som blir sjukemelde som sviktar systemet. Det er systemet som har strekt dei for langt. Og kanskje er det nettopp her vi mÄ snu mÄten vi tenkjer pÄ: Kva om det ikkje er eit teikn pÄ svakheit Ä seie stopp? Kva om det er det einaste friske som er igjen?
For dei som stÄr «pÄ golvet», er ikkje arbeidet berre det som kan teljast. Det er Ä roe eit barn som ikkje fÄr sove. à mÞte eit menneske i krise. à halde oppe relasjonar som gjer at andre kan fungere.
Dette er ikkje produksjon. Det er menneskeleg berande arbeid. Og det let seg ikkje presse uendeleg â og det let seg ikkje mĂ„le i kroner. Likevel er det nettopp dette systemet prĂžver Ă„ gjere: Ă rekne pĂ„ det som eigentleg mĂ„ tolast, berast og kjennast.
NÄr det ikkje lenger finst rom for det menneskelege, forsvinn det ikkje. Det flyttar seg til kroppen. Til slutt er det kroppen som seier stopp. Og den reaksjonen er ikkje eit avvik. Det er ein sunn respons pÄ noko som har blitt skadeleg.
Difor er det heller ikkje tilfeldig kven som fell fÞrst. Det er dei som stÄr tettast pÄ: dei som mÞter menneske, ikkje marginar.
Med eit gammalt bilde: Dei er kanarifuglane i gruva. Ikkje fordi dei er svakare, men fordi dei gir varsel fÞrst nÄr lufta ikkje lenger er mogleg Ä puste i.
SĂ„ nĂ„r vi no diskuterer 114 kutt i Sunnfjord, er det verdt Ă„ vere ĂŠrleg: Dette handlar ikkje berre om budsjett. Det handlar om kva slags system vi byggjer â og kva vi forventar at menneske skal tole.
SpĂžrsmĂ„let er ikkje korleis vi fĂ„r ned frĂ„vĂŠret. SpĂžrsmĂ„let er kor mange som mĂ„ falle ut fĂžr vi sluttar Ă„ forklare det med individ â og byrjar Ă„ sjĂ„ pĂ„ strukturen.
Kanskje er det pÄ tide Ä gjere noko radikalt: à heie pÄ dei som seier stopp.
For nÄr nokon blir sjukemelde, er det ikkje fordi det er «for lett». Det er fordi dei har vore sterke for lenge. Og fordi dei til slutt gjorde det einaste friske:
Dei sa ifrÄ.