Hvis ingen møter opp, er det heller ikke noe å kjempe for!
Når vi igjen samles til 1. mai i Alta, er det ikke bare for å gå i tog, spise kake eller høre appeller. Det er for å markere noe langt mer grunnleggende, kampen om hvilket samfunn vi faktisk ønsker å være.
Arbeidernes dag har aldri vært en høflig tradisjon. Den ble ikke til fordi folk hadde god tid og lyst på en festdag. Den ble kjempet fram av mennesker som tok risiko, som organiserte seg, som krevde rettferdighet i møte med makt, og til og med ofret livene sine. Den historien forplikter oss alle.
Og nettopp derfor betyr det noe at vi i Alta mobiliserer. At vi møtes på torget, går sammen i tog og løfter blikket i fellesskap. Det betyr noe at Ingrid Fiskaa og Monica Nielsen kommer nordover for å delta, ikke som et symbol, men som en del av en større bevegelse som nekter å gi slipp på ideen om et mer rettferdig Norge.
For vi lever i en tid der forskjellene øker. Der flere kjenner på utrygghet i arbeid, i økonomi, og i framtidstro. Samtidig ser vi hvordan kreftene fra ytre høyre forsøker å utnytte nettopp denne uroen, ved å peke på de svakeste, splitte fellesskapet og gjøre solidaritet til et skjellsord.
Det er ikke tilfeldig at når fellesskapet svekkes, styrkes de som allerede har mest makt.
Derfor er 1. mai fortsatt en kampdag.
Det handler om hvem som skal bære byrdene og hvem som får godene. Om vi aksepterer et samfunn der noen få trekker stigen opp etter seg, eller om vi insisterer på at velferd, arbeid og trygghet er rettigheter, ikke privilegier.
I Alta har vi noe verdifullt: nærhet mellom folk, en sterk tradisjon for dugnad og et levende lokalsamfunn. Men også her merkes presset. Når sentralisering, økte levekostnader og ulikhet kryper nærmere, blir det ekstra viktig å stå sammen.
- mai er ikke bare for de allerede overbeviste. Det er en invitasjon, til å møte opp, til å lytte, til å stille spørsmål, til å ta med en venn eller en ungdom og gi dem en inngang til engasjement. For kanskje er det nettopp i slike møter; over en kopp kaffe og et stykke kake, i en samtale med en politiker, eller i et tog gjennom sentrum, at noe begynner. En tanke, et engasjement, en vilje til å delta. Og det trenger vi!
Uenighet er ikke problemet. Fravær er. Demokrati forutsetter at noen møter opp. Så når toget går gjennom Alta 1. mai, er det ikke et minne.
Det er en markering om framtiden og at fellesskapet fortsatt betyr noe.
En markering om at vi fortsatt tror på fellesskapet og at vi fortsatt er villige til å kjempe for det.