Herold

Først vil jeg takke Knut Laasbye for hans tilsvar på mitt leserinnlegg vedrørende frykt for trenering av Mjøsbru-bygging. Jeg opplever argumentene som saklige, og jeg har ingen problem med å anerkjenne dem. Til dels kan jeg også gå så langt å si at jeg isolert sett er enig i dem, selv om jeg etter alt å dømme ikke vektlegger de like sterkt som min meddebattant.

Gravhauger er ikke «steinhauger» – de er Norges hukommelse

Det betyr at jeg ikke er villig til å endre syn i saken som sådan. For slik jeg ser det, så er hensynet til å sikre god framkommelighet til det nye Mjøssykehuset, med god margin viktigere enn hensynet til å bevare 4000 år gamle hauger av stein der de ligger i dag. Jeg er heller ikke villig til å risikere at pasienter og ansatte som trenger å bruke brua på vei til det nye sykehuset skal sitte igjen med en milliardregning i bompenger for å finansiere ei unødvendig dyr bru, som følge at man bygger brua på pilarer over det aktuelle området. Dette vil trolig være mulig rent teknisk 56 år etter at menneskene landet på månen, men «gravhaugforkjemperne» vil neppe være fornøyde uansett, og hva er da vitsen? Noen vil sikkert reagere på min bombastiske tone, men grunnen til at jeg har engasjert meg litt politisk er et jeg er lut lei av politikere som tåkelegger debatter og helgarderer seg i sin argumentasjon, i frykt for å bli upopulære. Derfor ønsker jeg å være glassklar på hva jeg mener om saken, og jeg er ikke i tvil om at en raskest mulig bygging av ny Mjøsbru må prioriteres. Samtidig står jeg fast på at jeg mener at innsigelser fra byråkratiske særinteresser generelt sett går for langt i å påvirke prosesser på bekostning av folkevalgte organer. Med det mener jeg ikke at man helt skal fjerne muligheten til innsigelsesmyndighetene å påvirke, men poenget mitt er at jeg synes det har gått for langt når fugler, reinsdyr og spor av mennesker som har lagt steiner i en haug skal påvirke nesten enhver sak, nærmest uavhengig av hva de folkevalgte mener. Jeg drister meg også til å påstå at det ligger mye vikarierende argumentasjon blant de som til enhver tid skyver disse momentene foran seg, når det reelt sett er veiutbygging man har til hensikt å stoppe. Til slutt vil jeg gå helt konkret inn på hvorfor jeg mener at bevaring av en steinhaug fra steinalderen ikke er viktige nok til å trumfe bygging av ny Mjøsrbu i denne saken. For selv om haugene er 4000 år gamle var det å legge steiner (og evt. andre gjenstander) i en haug på ingen måte noe revolusjonerende på daværende tidspunkt. I Midtøsten hadde bysamfunn allerede eksistert i mange århundrer, mens man i Egypt var i full gang med å bygge pyramidene. Erkjennelsen av at vi nordboere på et så sent tidspunkt i historien fortsatt befant oss i steinalderen er ikke særlig mye å skryte av. Det finnes helt klart fortidsminner som er så viktige å ta være på at selv utbygging av samfunnsviktig infrastruktur bør vike, men etter mitt syn ser vi ikke et eksempel på det i denne saken. Samtidig har vi i dag mange andre muligheter for å bevare minnene om haugene, selv om de er borte rent fysisk. Oppsummert er det for meg helt klart at hensynet til pasienter og ansattes reisevei til sykehuset, pasientsikkerhet, økonomi og bolighus i Moelv blir for viktig til at de aktuelle fortidsminnene kan sette bygging av ny Mjøsbru på vent, eller i verste fall på spill.

Skal 4000 år gamle steinhauger få trenere bygging av ny Mjøsbru?