Herold

Det er på høy tid å følge eksempelet til andre turisttunge byer og innføre begrensinger av korttidsutleie.

I sin kronikk om strengere regler for korttidsutleie er Henrik Nørve forbilledlig ved å oppgi interessekonflikter; han er selv privat utleier. Nørve uttrykker bekymring for at reguleringer av dette markedet vil kunne føre til at de små lokale utleierne vil presses ut: «Etterspørselen etter overnatting består. Resultatet blir færre tilbud, høyere priser – og et marked som i større grad kontrolleres av kapitalsterke aktører. De rike blir rikere, mens vanlige folk presses ut».

Hvem tjener egentlig på strengere regler for korttidsutleie?

Selv om deter uklart hvem han sikter til som ‘vanlige folk’, er resonnementet forståelig. Problemet med kronikken er imidlertid at Nørve ser ut til å overse at begrunnelsen for strengere regulering av korttidsutleie primært handler om konsekvensene for leieprisene i langtidsmarkedet. Selv om det kan være en overdrivelse å påstå at ‘alt henger sammen med alt’, er det ingen overdrivelse å si at korttidsmarkedet henger sammen med langtidsmarkedet: bare tell opp alle hybler og leiligheter som tidligere ble leid ut til fastboende, men som nå leies ut til turister. Og, les Husbankens ferske rapport som er veldig tydelig: Korttidsutleie i Tromsø har blitt en enorm driver bak et boligpress som rammer helt vanlige folk.

Av de totalt42.509 boenheter i Tromsø vet vi ikke eksakt hvor mange som leies ut, men ut fra tall for andre større byer i landet kan vi anslå at ca 30% – tilsvarende ca 12 000 – er for utleie. Før markedet for kortidsutleie tok av, ble det aller meste av utleieboliger tilbudt for langtidsutleie. En rapport fra Samfunnsøkonomisk Analyse beregnet at 780 av boligene som i 2024 ble tilbudt i korttidsmarkedet alternativt kunne vært tilbudt i langtidsmarkedet.

Siden dahar det vært en formidabel vekst i antall Airbnb overnattinger i Tromsø: bare fra 2024 til 2025 var veksten første kvartal over 50% (Airbnb-omsetning for 1,4 milliarder i nord - Kunnskapsbanken). Vi må anta at Airbnb overnattingene også har vokst siste året. Derfor tenker jeg at 1200 er et meget forsiktig anslag på det nåværende antall boliger i korttidsmarkedet som alternativt ville vært tilbudt i langtidsmarkedet, dvs. vi har en 10% reduksjon i byens langtidsmarked som følge av at utleiere har meldt overgang til korttidsmarkedet.

1000-kroner spørsmåletblir derfor: Hva er sammenhengen mellom pris og kvantum i et presset boligmarked? Med andre ord: hvor stor prosentvis økning i leiepriser følger av en 10% reduksjon i tilbudet? I økonomisk teori er ‘tak over hodet’ betraktet som et nødvendighetsgode – det er noe folk etterspør selv om prisene stiger mye. Empiriske studier viser at sammenhengen mellom husleiepris og tilbud på kort sikt er i et område som betyr at en 10% reduksjon i tilbudet, gir en økning i leiepriser på mellom 25% og 100%. Jeg er ikke kjent med norske studier, men la oss forsiktig anta at sammenhengen i Tromsø bare er 25%. Dette innebærer at 10% reduksjon i tilbud av boliger i langtidsmarkedet skaper minst 25% økte leiepriser.

I et markeder det ikke fraværet av én enkelt tilbyder som driver opp leieprisene, men summen av alle aktørene. Ansvaret ligger derfor ikke hos den enkelte utleier som på lovlig vis har meldt overgang fra langtidsutleie til korttidsutleie, men hos den samlede atferden til aktørene i markedet.

Som småskala korttidsutleier, skriver Nørve: «jeg kjenner nå på en reell frykt for levebrødet mitt». Det blir dermed opp til hver enkelt leser å avgjøre hvor sympatien ligger – hos utleiere i korttidsmarkedet, eller hos boligsøkerne i langtidsmarkedet. Selv om metaforen ‘den enes brød er en annens død’ er en overdrivelse, vil nok mange mene at denne type levebrød koster mer enn det smaker.

For våre folkevalgteillustrerer dette et klassisk dilemma om “de kryssende hensyns relative styrke”: Hvem skal vi ta mest hensyn til – de som har skaffet seg en bolig med mange rom for utleie, eller de som ikke har råd til å skaffe seg et sted å bo?

Det er på høy tid å følge eksempelet til andre turisttunge byer som Amsterdam, København og Reykjavik, og innføre begrensinger av korttidsutleie. Dette vil bidra til å gjøre byens boliger mer tilgjengelig for folk som faktisk bor her. Samtidig må kommunen selvsagt legge enda bedre til rette for økt boligbygging.